Rådyr, svensk journalist og kjære Knut Olsen!

Publisert den 12.01.2011 i Uncategorized

Jeg er så lei meg for at Knut Olsen er død. I «Nattsøsteren» er han med med fullt navn, for Cato Isaksen blir intervjuet på Dagsrevyen. Jeg fikk et brev fra Knut Olsen etter det, der han sa at han syntes det var gøy. Tror ALLE i Norge er lei seg. Han var liksom en vi «kjente». Jeg syntes han var så kjekk også. Sikkert dumt å si, men jeg mener det.

Akkurat nå har jeg tre rådyr i hagen. De er så nydelige at jeg får helt vondt av å se på dem. De gnafser i seg av buskene mine og det er de hjertelig velkomne til, selv om det blir skader i hagen. So what!

Leste i Budstikka om et rådyr som ble drept av en løs hund for noen dager siden. Det sto at dyret skrek av smerte i flere minutter mens hunden bet og bet og rev av den store stykker.  Jeg klarer IKKE løse hunder. I Bærum er det båndtvang hele året. Det er hjerterått når noen (få heldigvis) hundeeiere ikke tar hensyn.

Heldigvis er de fleste «ordentlige og oppegående». Eierne altså,  hundene følger jo bare instinktene sine.

Håper rådyrene går snart, for jeg vil at de skal komme seg inn i skogen og ikke gå rundt her hvor det er mange hus.

I dag har jeg vært i «utlandet» (skriveleiligheten min i Oslo) og hatt besøk av journalist fra Stockholm. Hun var et helt fantastisk hyggelig og vakkert menneske. Tror samtalen vår ble et fint intervju. Vi har drukket vin og spist og kost oss under intervjuet. Snart skal jeg nemlig lansere Sukkerdøden i Sverige.

Men nå er jeg hjemme igjen hos mann og katt. Katten Knut sitter i vinduskarmen og kikker ut på rådyrene og sender meg fortvilte sideblikk, som om han sier. Hva gjør «de» her, i min hage.

-De har lov, sier jeg.  De er «en av oss».

Han sukker og begynner å slikke seg på halsen. Typisk, han later som om alt er normalt. Men nå vil jeg at rådyrene skal løpe og gjemme seg. Også tenker jeg på Knut Olsens familie, for dem har verden «stoppet opp», og her står jeg i vinduet mitt og har det så bra. Livet er så sårbart og tynt.

KLEM UNNI