ENDELIG HVERDAG !
Endelig ble det hverdag igjen. I dag har jeg gjort masse sekretærarbeid og fått unna mye som har ventet. Også har jeg opprettet noen nye bokdokumenter, så da er jeg i gang igjen. Veldig deilig å ha satt noen «anslag». Nå skal jeg vaske hus og rydde vekk alle kartongene med julepynt, og imorgen skal jeg gi et intervju og så begynner evalueringsmøtene med forlagene. Og det blir stas, for det gikk jo så bra. Samtidig vil jeg alltid forbedre meg og tenker at jeg må «ta meg i nakkeskinnet» neste gang. Men jeg kjenner en veldig glede ved å tenke på «bøkene» som nå ligger hemmelig og svalper i hjernen.
Det som er viktig, er å bruke tiden. Ikke utsette, men GJØRE ! Det er der min suksess ligger, at jeg faltisk gjennomfører ting. Det er derfor jeg allerede i dag jobber FULLTID, intet minutt å miste!!!!!
Har dere noen nyttårsforsetter? Hva tenker dere om tiden som forsvinner om man ikke «setter igang umiddelbart.»
Unni
Mitt nyttårsforsett er å lese flere bøker:)kommer det ny Cato bok i år?uansett,jeg venter i spenning.
Klem fra nord
Jeg skal også lese MYE, akkurat nå holder jeg på med en utrolig gøyal en. Hundreåringen som hoppet ut gjennom vinduet og forsvant. Den utkommer visst ikke før om et par uker, men…
Jeg tenker Cato så det knaker, men mye jobb, så kanskje den utkommer neste år….vi får se.
Klem UNNI
Hei!
I år har jeg et nyttårsforsett! Det har jeg aldri hatt før, så det er litt nytt for meg…
Det er; Å gjennomføre det jeg har begynt på! Om det tar lengre tid enn jeg hadde ønsket, gjør ingenting…men jeg skal fullføre og ta æren av mine egne ideer slik at jeg kan være stolt over alt jeg faktisk får til…og at andre vet hva jeg står for! Det skal jeg i 2011!Og jeg begynte i dag! Ønsker alle lykke til med deres nyttårsforsetter…
KJÆRE HEGE.
Å gjennomføre det man har begynt på er verdens beste Nyttårsforsett!!!!
Lykke til!!!!!!!!!
Klem U
Takk!!! Jeg skal gjøre mitt beste for å holde det da…slik at det ikke legger seg inn i rekken av brutte forsetter…Nei, gu må det aldri skje!!! Ler!
Holder på med selvbiografien til Margit Sandemo,utrolig flott og artig bok,har vært en stor fan av bøkene hennes i mange mange år,så det er skikkelig artig å lese om damen bak alle bøkene.Leste vel ca 100 bøker med smått og stort i fjor,så nå er det vel bare å henge i:)Klem
Ja, hun er spennende. Vi er på samme forlag og jeg har truffet henne et par ganger. En blid og GOD dame!!!!
Klem UNNi
I was really cofunsed, and this answered all my questions.
Hei!
Jeg har et spørsmål til deg..
Jeg går i 10. klasse på Brumunddal Ungdomsskole, vi har et prosjekt som heter «Litteratur». Det går ut på at vi skal velge en forfatter, skrive om den vi velger og om bøkene forfatteren skriver + litt om temaet. Og jeg valgte å skrive om bøkene dine og om deg. Grunnen til det er at jeg har ei mor som er veldig glad i å lese bøker, og når hun har lest en av bøkene dine har hun alltid skrytt av bøkene dine.
Så jeg tok tipset hennes, å begynte og lese bøkene dine. Og det er sant det mor sier, du skriver utrolig bra som gjør at du føler at du er en del av det som skjer! Jeg får til og med nesten lyst til å gå i begravelsene til de som dør, og slå de som dreper. Og Cato Isaksen er min nye helt!
Men tilbake til spørsmålet.. Jeg lurte på om det kanskje var mulig å møte deg? For å snakke litt om bøkene dine og sånn, hvis du kan finne tid til mellom nyutgivelsen av «Sukkerdøden» så hadde det vært kjempefint, og til stor hjelp!
Mvh Veronika Aas.
Takk for fine ord, Veronika og hils moren din også og si tusen takk. Men vet du, jeg får så utrolig mange henvendelser i ett sett. I dag sa jeg nei til intervju med Norsk Ukeblad og takket også nei til deltagelse i 2 Tv programmer, pluss nei til tre bibliotekhenvendelser om foredrag. Forlaget får i tillegg minst 50 sånne forespørsler fra skoleelever i måneden på mine vegne, så beklager, men jeg klarer altså ikke å rekke det.Håper du skjønner det.
Men lykke, lykke til
Unni
Så klart skjønner jeg det! Men måtte jo prøve 🙂
Kos deg masse i dine travle hverdager!
Mvh Veronika Aas
Du også, jeg har sansen for at du prøvde.
STOR klem
Unni
Veronika, når du leser bloggen her, møter du Unni både sånn og slik – nypyntet i brannalarm, tidlig ferdig med julegaver, livsnytende, ikke-joggende, imøtekommende, dyrevernende… Vi er heldige!
Min store plan dette året er altfor stor, og begynner på doktor, og slutter på grad. Jeg skal også fullføre, men først skal jeg altså begynne. Begynne i år og fullføre om to. Denslags skriverier er i en ganske annen sjanger (for ikke snakke om på et annet språk!)
Leste ferdig mørkemannen igår og begynner på sukkerdøden idag – men det er jo noe ganske annet.
Å, hva skal du ta doktorgraden i ? Jeg har en flink liten svigerdatter som skal ta doktorgraden genetikk til sommeren. I dag har hun sendt meg en artikkel hun har skrevet. jeg skjønner ikke bæret!!!
U
Jeg har ikke nyttårsforsett, men om jeg hadde hatt et hadde det trolig vært motsatt av ”alt” her i denne bloggen. Jeg har valgt å IKKE fullføre doktorgraden min (i hvert fall ikke før om lenge!). Og det er så rart, det er så veldig veldig rart, for jeg fullfører ALLTID ALT. Innen tidsfristen, helst litt før. Jeg kan helt bokstavelig talt springe til jeg spyr om jeg har bestemt meg for å springe X langt, jeg kan springe med beinhinnebetennelse og sting og vondt til tårene pipler, jeg skrev masteroppgaven min mens eldste sønnen min var to uker til et år, mens han hadde vedvarende kolikk og kronisk tarmbetennelse og var urolig døgnet rundt og vi hadde null avlastning osv (og jeg fikk A på masteren og, slik som på alt annet). Dette hørtes skrytete ut, men det er ikke ment slik. Jeg har aldri vært opptatt av karakterer eller av å hevde meg (heller motsatt!), men alltid vært disiplinert, gått på skolen hver dag, lest hver dag, gjort det jeg skulle osv osv. Nesten litt trist. Alltid vært så snillflink. Har ammet HVER DAG i fire år og ni måneder nå, er så snillflink på ALT. Også plutselig gikk det ikke mer! Jeg kan ikke her og nå forklare alt, men ja, etter en gigasmell i fjor klarte jeg rett og slett ikke karre meg tilbake på lab’en, jeg forsøkte alt jeg kunne, men det gikk ikke. Det hadde kanskje gått, men ikke uten at jeg fullstendig slet meg ut og/ eller fikk alvorlige psykiske problemer. Og derfor er jeg så stolt over at jeg for første gang i livet har prioritert egenhelse istedenfor å fullføre. (litt for å være snill det og kanskje, ikke lett å være god mamma når man alltid sliter). Men så forsøker jeg å fullføre egenhelsebiten isteden for da, så nå flytter vi hjem til det bittelille stedet mannen min er fra og vi så veldig elsker, med mange trygge, gode mennesker og fjord og fjell og frisk luft og blåbær nok for en hel liten verden (og med null laboratorier:D). Kurativt og, håper jeg.
Vi to er like vi, Belinda. Så mye kapsitet, surresurr i hodet. Kreativt, fantastisk, negativt og slitsomt også. Viktig å prioritere og SE og spare kreftene og holde fokus på EN ting av gangen. Uten å si for mye, tror jeg at du ikke nødvendigvis trenger noen doktorgrad i det du skal gjøre fremover.
Klem UNNI
ikke her inne i bloggen, men her inne på denne tråden, skulle det stå. 🙂
Åh, jeg synes det er så flott å lese her inne. Er det ikke rart med verdier? En skulle tro vi var rike i dette landet hvor en får tilfredsstilt de fleste behov, men jeg føler at vårt samfunn bare blir fattigere og fattigere jo mer rikdommer vi har… Det stilles en mengde krav til oss som vi aldri var ment å innfri.. Og så er vi jo ulike ikke sant? Vi skal jo fordele oppgaver utfra styrkene våre, men istedet får vi alltid passet påskrevet om hvilke svakheter vi har…Det er rart, synes jeg! Helsen er sosialt betinget, dessverre…De som sier annet tar feil! Jeg synes derfor det er svært viktig at noen sier, Jeg velger meg selv nå!!! Det har vi alle mye å lære av! Et samfunn hvor skammen får råde…Det er det vi har…Når det så finnes slike flotte personer som Belinda som våger å si, Her er jeg! Og jeg skammer meg ikke, selv om jeg ikke klarer å levere til enhver tid! Da først vil tingene endre seg… Åh, jeg liker deg, Belinda! Og Unni også…Det er vel innlysende…
Å, Hege.Dette er multiVIKTIG, det du sier. Belinda har luftet så mye viktig på en modig måte her. Jeg tror ikke hun skjønner hvor FLOTT og dyktig hun er!!!!!
Og dine tanker er også utrolig reflekterte.
Selv er jeg også mye «grå mus i hjørnet» til hverdags, men jeg hekser meg opp, drar sopelimen ut fra kroken og jobber, og sier det jeg mener. Prøver å være litt «mann», ikke holde alt tilbake , men tåle støyter. Har nettopp uttrykt meg litt teit obverfor en DN journalist, blir sikkert bråk. Får ikke hjelpe, jeg mener det jeg har sagt!!!!!!!!
Klem UNNi
Jeg tenker du tok rotta på dem uansett hvor «teit» du formidlet meningene dine. De stiller jo tross alt krav til muntlig formidling og ikke skriftlig! Dere feil som ikke ba deg skrive svarene ned!!! Så det så! Du er jo forfatter!!! Ler! Nå liker jeg deg bare bedre!
Vet du hva, jeg tror også det. Jeg GÅR for å stå for noe, og si det !!!!!
Man må være litt hund og litt mann, bjeffe og bite litt. Ikke være redd for å føle seg dum. Menn kan jo være ganske dumme, som Petter Northug, men jaggu går han for det han sier og er ikke redd selv om «alle synes han brøler og dummer seg ut». Jeg synes han er litt småteit, men han bryr seg jo ikke om det da, he, he. Jeg går for å northuge litt !!!he, he.
U
Han vet ihverfall å peke nese til Janteloven!!! Og det digger jeg! Og så står alle «ræveslikkerne» der med geipen på knærne! He,he..Og han er ung! Det må vi ikke glemme…Han klokner nok til med erfaringene og årene… Man må ha lov å uttale seg ungt når en faktisk er ung,da!
He, he. Og jeg vil uttale meg UNGT, jeg også, for jeg er alltid ung når jeg skriver, he, he. Kult!!!
U
Alder en ikke et tall, det er en tilstand ifølge mine tidligere elever… Jeg var evig fjortis ifølge dem! Ler! Når en er over 50 har en lov å være så ung en bare vil i uttalelsene…Det er de på 40 som må passe seg! Ler igjen…
Herregud ja, 40 åringer er gamle de.
He, he.
Klem U
Ja, og særdeles umodne! Ler høyt og skingrende! Bra jeg har noen år igjen..
Men du, jeg tror han ordføreren som nettopp uttalte seg på nyhetene om at de eldre helt klart må få tilbud om antideprisiva sliter mer enn deg etter dagens repotasje!Han lirte av seg noe sånt som om at fordelene ved slik behandling vil være at sykepleien møter blidere mennesker(?)(Husker ikke ordrett hva han sa, men grøsser enda på hans vegne…uff!Det der var virkelig ubehagelig1 Verre enn en Harald Eia sketsj..)
Reporteren var god da han stilte det ledende spørsmålet at de sikkert ikke ville klage så mye heller da? Kommunen ble anmeldt for brudd på den nye verdighet- (et eller annet) loven… Det er et eventyr!!!
Der er ille !!!!!!…at de skal være blide for hjemmesykepleien liksom og for at kommunen skal få mindre «bråk». Vel, når er man eldre egentlig?
Jeg kunne tenkt meg en sånn pille, he, he.
U
Unni, du fikk jo selve lykken i julegave! Ler! Trenger ikke piller da…
Man er eldre når en hele tiden prater i fortid og aldri snakker om fremtiden…Ergo, det er lenge til, du!!!
Det er sant, jeg får jo en levende lykkepille til sommeren.
Klem U
Doktorgrad meg her og doktorgrad meg der. Hjertens enig med Belinda i at det ikke er det viktigste i livet, og at flinkeflink kan gi en kjempesmell. Genetikk-artikler er forøvrig uleselige, og nesten uskrivelige, også. Bare for innvidde, et stammespråk, uggabugga. Jeg skriver også på det medisinske fakultet, og lot min engelsklærervenninne gjennomlese en artikkel, som taktfullt kommenterte at den var ‘vanskelig tilgjengelig’. Ser den.
Forøvrig mener jeg at det å ta en utdanning, mastergrad, doktorgrad – eller et skrivekurs, vevekurs, dansekurs – også kan være å gjøre noe for seg selv. Som Hege skriver, helse er sosialt betinget, og utdanning gir bedre helse. Å få barn kan være å gjøre noe for seg selv OG andre – barn er herlige, varme, siklevåte, krevende, givende.
Hu hei, fiskegrateng
hilsen Sarahmor
He, he. Fikegrateng er ok. leste en artikkel svigerdatteren min har skrevet, det var stas, for jeg skjønte ikke bæret. Men jeg er veldig stolt av henne !!!!
Viktigste å føle at man selv er intakt, tenker jeg, enten en velger det ene eler det andre. Bra at vi er forkjellige. Det som er viktig for noen er uviktig for andre. Baby er fantstisk da!!!!!
Nå får katten knut konkurranse.
U
Hei!
Jeg liker egentlig ikke å lese bøker, for jeg finner aldri noe som klarer å «suge» meg til seg. Men det var før jeg leste boken «Anna + Didrik = Baby». Det er etter min mening en fantastisk bra bok!
Jeg har en skoleoppgave hvor jeg har valgt å skrive om boken «Anna + Didrik = baby». Jeg lurte på om jeg også kunne få stilt deg noen spørsmål rundt oppgaven? Men bare hvis det passer seg sånn 🙂
Hilsen Camilla
Hei Camilla.
Så bra at du liker den boka. Jeg kan ikke svare på veldig mange spørsmål her på bloggen, for åpner jeg opp for det får jeg ikke gjort noe annet, men et par små skal jeg klare.
Klem UNNI
Pssst Camilla – oppfølgeren Anna, Didrik og babyen spiser fiskegrateng ble refusert av forlaget, de sa at storyen var for tynn PLUSS at den neppe var skrevet av Lindell selv men av en gal fan som prøvde å utgi under falskt navn hihi
Ler! He,he…
Hei jeg er en jente på 15 år og har tenkt til å skrive en særoppgave om deg. Kunne jeg fått lov til å sendt deg noen spørsmål? det hadde vært til stor hjelp.
Med vennlig hilsen Sofie Smith Vågen
Kjære alle som spør om særoppgaver og spørmål. Beklager, jeg kan ikke åpne bloggen for dette. Jeg får hundre sånne henvendelser i måneden. Det er så mange intervjuer og stoff om meg på nettet at der finner dere sikkert alle svarene dere ønsker.
LYKKE TIL
STOR KLEM og beklager igjen
Unni
What a neat article. I had no iknlnig.
Hei Unni
jeg lurer på en ting, hva fikk deg til og velge aschehoug, og er det en viss aldersgrense
eller kan alle sende inn, føler jeg trenger og få et forlag til og se over hva jeg egentlig skriver, jørn har lest den første boken min, men jeg sa at jeg ikke hadde tenkt til og gi det til et forlag, og han var ening. Men nå føler jeg at jeg har forbedret meg på skrivingen, så vurderer om jeg skal kontakte noen mindre forlag for råd.
Send det gjerne til Aschehoug, det er det beste norske forlaget. Om du ønsker et mindre forlag, hva med Pirat eller Kagge? Men du må være forberedt på negative svar. Og det er DA du ikke må gi deg.
STOR KLEM
UNNI
Åh, vakreste dere, TUSEN hjertelig takk. Det betyr mye for meg! Er sliten nå, og da suser hamsterhjulet av gårde helt løpsk i superfart, har ikke kontroll, og Boaen er tilbake og ler, griselo i forgårs natt over innlegget mitt. Så det var veldig deilig å lese det dere skrev.
Jeg må først komme med et apropos. Nemlig at jeg synes kvinner tidvis kan være kvinners verste fiender. Også fordi jeg tror vi har en tendens til å sette nesten like store krav til hverandre som vi gjør til oss selv. Kanskje ikke usnilt ment en gang. På julebord forrige måned møtte jeg en kvinne som delvis vet hvor mange ting jeg har gått gjennom de siste årene men uten å ha visst at jeg slet med strupende Boaer og som presterte å bli IRRITERT fordi jeg ikke ville gå på antidepressiva. Hun er en snill dame, men hun syntes det var ille, nesten litt sånn at hun fikk det til å arte seg som noe slemt, at jeg ikke bare kunne spise piller og fortsette i samme leia som før. Også sto jeg der da, hadde liksom betrodd meg litt og alt, endelig fortalt utad at jeg sliter, sto der i finkjolen min og med pynteøredobber og med en rungende, ruggende, fråtsende Boa også kjente jeg at jeg måtte konsentrere meg hardt for ikke begynne å grine midt der i festen med alle de glade menneskene rundt. Prøvde med svinnende stemme å forklare at jeg strever så hardt jeg bare kan med å temme angstdyret mitt, prøvde å forklare at vi går til familieterapeut jeg og han og at det fungerer og at jeg er på bedringens vei men at det går sakte. Men det var ikke godt nok. Jeg burde gå på medisiner, bli frisk på et tryllefiks slik at jeg kunne være flink igjen. Synd det, når man må føle på dårlig samvittighet for at man ikke vil gå på medisiner, at man ikke vil ta på øreklokker slik at man ikke hører brølene der og da. All ære til medisin og de som må. Jeg var heldig og så vidt ikke måtte, og jeg mener ikke noenting om det å måtte. Absolutt ikke! Men jeg mener noe om vi kvinners tendens til å mene noe om hva andre må.
For det vil jeg påstå at menn i mindre grad enn oss bedriver med. Ikke det at psykisk helse eller fysisk helse for den slags skyld blir diskutert så veldig åpent i de leirene der, for all del, men om en mann sier han er syk er han syk. Ferdig arbeid. Ingen blir irriterte på en mann som heller vil gå til fysioterapi og trene den skadede ryggen sin opp igjen istedenfor å knaske Paralgin til det tyter ut ørene. Ingen sier noe på det. I stedet for får mannen et klask på ryggen og kanskje en vennskapelig øl og gjerne litt sånn kompisaktig godsnakking. Kanskje får han telefonnummer til kompisen til kompisen, som tilfeldigvis er fysioterapeut eller hvanåer. Menn er med i Gutteklubbene Grei, fortsatt, og det er fortsatt sterke bånd og sterke, til og med mektige krefter i Gutteklubbene. Det må vi ikke glemme. Vi kvinner har noe å lære der. Grave frem kvinnefellesskapet fra skuffer og skap og de gamle hulene hvor vi satt. Slik som i denne tråden her. Vi ser vel alle hvordan denne tråden oser av fornuft, klokskap, kunnskap, vilje og mot og handlekraft og FELLESKAP. Jeg liker at kvinneforeninger har begynt å tyte frem som multer på en vidde, formerende og kommende. Vi kvinner burde jammen ta oss tid til å dyrke fellesskap, slik menn har dyrket felleskap i alle år (joda, de spiller fotball og pusser båten i båthavna og drar på jakt OG, men mest er de på kompistur). Etter at vi kvinner begynte å jobbe tror jeg mye av fellesskapet forsvant, men forhåpentligvis tør vi fremover rive oss løs fra husvask og hengivne unger og dyrke oss selv litt i fellesskapet på kveldene. Selv om vi da må være usnille og uflinke og velge noe bort (og ikke bli kvelt av de mørke, tunge gardinene av dårlig samvittighet). Også burde vi klappe hverandre på skuldrene og skryte av hverandre slik som mennemennene gjør.
Vi kunne sikkert alle skrevet stiler om dette temaet, det er jo noe som fenger og berører og som er så høyrelevant. Jeg skal bare si to ting til, blir så ivrig. Og kanskje derfor er dette veldig personlig, men det tåler dere sikkert: Etter at jeg fødte nummer to reiste jeg hjem seks timer etter at jeg kom til sykehuset. Og sto opp neste morgen med begge barna og dro på butikken med de og vasket huset og laget middag, er man hjemme er man hjemme tenkte jeg. Man har jo blitt sendt hjem for en grunn, tenkte jeg. Trenger jo ikke legge seg ned bare fordi man har født et barn, tenkte jeg. For det sto i nyhetene på den tiden, var en sånnen debatt om tidlig hjemsending da. Og kanskje fordi jeg styrte sånn, og fordi jeg slepte på en stor bør, og fordi jeg hadde vært så altforflink i graviditeten og utsatt meg for noe farlig på jobb som jeg enda frykter som pesten og som gjør at hjertet mitt blør av dårlig samvittighet ovenfor barna mine, smalt det dag tre etter fødselen. Singlet i grusen i det jeg gikk nesestups. Og uten å ville rette en pekefinger, bare et (med flere skjulte) spørsmål, hadde en mann følt han burde reise hjem fra sykehuset seks timer etter en slik påkjenning som en fødsel er? For selv om det på sett og vis var valgfritt og på sett og vis ikke, gjorde jeg jo det og for å være flink. Sykehusene vil jo helst det i dag, at man skal reise så snart man overhodet kan. Egentlig burde man jo bare føde på parkeringsplassen til sykehuset, slenge ungen i sjalet på ryggen og jogge tilbake på jobb, man kan jo amme mens man springer, og jobber, må vite. Og er man riktig flink kan man slenge puppen helt bak på ryggen slik at man ikke kaster bort verdifull jobbetid på å grave ungen frem til måltidene.
Og så, punkt to: angående det å bli hva man blir osv: Jeg tror alle har fantastiske evner. I eller på et eller annet. På å lage mat eller flotte frimerkesamlinger eller karnevalskostymer eller på å engasjere mennesker eller på å regne mattestykker eller på å slå varer raskt gjennom kassen eller på å operere hjerteklaffer eller hvasomhelst. Det er jo en jungel der ute, av mestringsarenaer. Rimelig vanskelig å navigere, i hvert fall på den standardiserte tiden man får tilrådelig til å velge karrierevei og alt. Om man finner det man er flink i tror jeg handler like mye om flaks, eller skjebne, som dyktighet og sosiale betingelser. Vanskelig å beskrive med få ord, men jeg håper det egentlig ikke har så mye å si hvilken sti man går, at man ender opp dit man skal uansett. For ER vi egentlig yrkene våre?
Men ja, personlig håper jeg så inderlig at jeg nesten tror, at det finnes skjebne. Jeg synes de små tegnene er så fantastiske, elsker når jeg ser de blinkende lysene fra Herr Skjebne som suser gjennom vinden. Der er du jo, tenker jeg da. Og nettopp, på grunn av mitt helt personlige håp, velger jeg å avslutte med det fantastiske sitatet av G. D. Roberts: ” If fate doesn’t make you laugh, then you don’t get the joke”. Det har gitt meg mye, det har nesten båret meg på noen av dagene i den siste tiden av det rare livet mitt.
Kjæreste fantastiske Belinda.
Du, din superhøne. Ingen er så god som deg(til å SKRIVE INNLEGG, for F)
Du er deg fordi du er EKSTRA sårbar. DER er kilden din, til ALT.DU ER HELT SUVEREN!!!!!!! Og Ja, jeg synes kvinner kan være slitsomme, jeg er en av gutta. Jeg digger menn, føler meg som en og vil bli mer mann !!!!!!
Gleder meg til å møte deg igjen!!!!
Unni
Hehe, helt enig! Jeg er sånn som katten som tror den er hund, i mange settinger tror jeg VIRKELIG at jeg er en av «gutta»!
Og takk det samme!
Kjære Belinda, Unni, alle.
(en) Livet går i faser, og det beste er hvis man kan lese ordet faser med lange, litt grinende a’er. Faaaaaser. Så kan man jo være glad i den faaasen man er i nå (der siste roman selger som hakka møkk, eller der man lurer på om man skal sende inn sin første roman, eller få en doktorgrad ut av havn eller inn i havn eller få eldstemann på skolen med bare en nisteboks i sekken) eller strengt tatt ønske at den raskt som lynet gikk over i neste, litt bedre faaaase. Uansett kommer en ny faaaase. Særlig hos kvinner, la donna est mobile, som de synger i Operaen.
(to) Skal man rekke alt mulig mens man ammer? Eller mens livmora enda blør? Jeg har nok vært med på racet du beskriver Belinda – med nye studiepoeng med ungen under armen – men jeg opplevde presset som innenfra mens omverdenen nærmest ropte slapp av litt, da vel, du har jo fått UNGE!
(tre) Heeelt enig med deg i at menn ikke vil si så mye om hva de synes at de vil at vi skal etc. Men de vil heller ikke tenke så mye på hva de kanskje vil synes at de ville at du skulle. Sukk. Skal du vise verden fingeren, bør du være pen, har jeg lest.
(fire, siste) Vi er vel ikke bare yrker, men vi er vel litt yrker, og. Yrker er vel med å gi oss en identitet. Og så gjelder det å ikke legge alt inn i det, heller. For de fleste skifter jo yrker, og i dag detter jo en av fem ut av arbeidslivet. Det er mange klask i asfalten, det.
(oobs, fem) Fantastisk sitat.
Vennlig hilsen Sarahmor
Nå er vi inne på viktige ting dere. Så fantastisk at vi kan lufte dette. Jeg leste i DN i dag at menn som jobber mye har ektefeller som er bakkemannskap. Kvinner som jobber mye, har menn som jobber like mye. Det er sant, der for nytter det ikke å regne med noe bakkemannskap, men samtidig: Gammeldagse meg. Jeg var hjemme med guttene mine da de var små. Jeg valgte det, ville HA den tiden. Angrer ikke ett sekund. Serverte på kveldene, jobbet i bokhandel på lørdagene og småskrev innimellom. Leste i Aftenposten i dag om unger som er i barnehagen i 9 timer i strekk. Huff ! Men altså jenter, når jeg sier at jeg er mann, har vært mann og vil bli mer mann, så mener jeg bare at jeg vil kjenne sikkerheten i å velge det jeg vil velge og blåse i hva alle andre mener.
Jeg tror at vi alle også trenger RO, og være tilstede her og nå, i oss selv. Jeg har alltid rauset rundt og sprengjobbet på min måte, enten jeg var hjemme med barna eller ikke. Blir fort sliten, men jeg har veldig stor kapsitet, selv om jeg altså i maseperioder må ligge og skrive. Og jeg MÅ HA RO OFTE !!!!
Blir stressa av for mye sosiale ting og beskytter meg mer og mer. Der er cluet, tror jeg. Og så elsker jeg å være sosial andre ganger. Vi må beskytte oss selv som bjørner, legge bjørnelabbene rundt oss og bare «være», før vi styrter inn i karusellen igjen.
Nå må jeg løpe på bokmøte.
BJØRNEKLEM
UNNI
OIOI, her var det mye klokskap! Og mye ektehet! For en styrke som bor i oss kvinner!
Saramor: Så flotte synspunkter og så fint skrevet det om faser. Heldigvis er det slik, og heldigvis vet vi aldri hva som kommer, jeg er GLAD jeg ikke har en spåkule!
Unni: takk for at du deler så mye om deg selv til oss her inne! Jeg er helt enig i det du skriver om valg, også om valg om å være hjemme med barn eller ikke. Jeg skulle ønske vi kvinner i større grad hadde et reelt valg der i dag. Det er nestentragisk, men omtrent samtlige mødre jeg kjenner sier de skulle inderlig ønske de kunne være hjemme med barna, men at de ikke har råd. Og da er det rimelig reelt det de sier, for det skal noe til å ha råd til å ha en inntekt i dag. Også er det det med den sosiale biten når ingen andre er hjemme (både for mor og barn), også er det det med den økonomiske sikkerheten, når femti prosent skiller seg er det jo risikabelt å ikke ha et økonomisk fundament selv (og ihvertfall når det nå blir slik at den med inntekt mm får barna i en barnefordelingssak!) Et stort valg og med ingen fasiter også går tiden så fort og før man gjerne har bestemt seg er barna store. Vips.
Litt derfor vi flytter på landet. For å ha økonomisk frihet til å gjøre litt mer hvavivil, og for å leve et sted der de fleste har tid, også til å være med barna sine.
Hipp hurra for deg Unni og for bloggen din. Du er så klok og fin og man kan nesten kjenne klemmene dine i luften mens man leser!
Lykke til på møte da.
Og god helg, dere ALLE!
Ja, til alt du sier, Belinda. men vi hadde kjempedårlig råd da jeg valgte å være hjemme med guttene. Måtte pante flasker for å ha råd til mat noen ganger, så jeg mener at man har et valg i dag også. Vi lever bare ONCE, barna blir som du sier VIPS store, (mine gikk fra skostrrelse 0 til 46 på under en time).
Men, hadde jeg levd den tiden igjen ville jeg nok at de skulle ha gått bittelitt i barnehage, men det går kanskje ikke? Man må kanskje ha fulltid eller intet? Kan ikke disse tingene.
Bokmøtet gikk strålende. Det kiler i magen av glede når jeg tenker på alt jeg skal skrive fremover. Også har tallene fra bokhandlerforeningen kommet. Jeg var den mestselgende kvinnelige forfatteren i fjor, kun Kanusgård (mange titler) og Nesbø, gammel tittel solgte mer. Så HURREN !!!!
Unni
Åh, dere damene! Så flotte innlegg har dere aldri fått inn her før! Nå begynner det å ligne noe,ja! Jeg synes det med yrker og identitet er svært viktig! Og at dere drøfter kvinnerollen er et must for Norges fremtid. Problemet synes jeg, er at vi ikke har en klart definert kvinnerolle…Mannsroller kan ha blitt noe utvannet, men jeg føler den fortsatt er tydelig… Mens kvinnerollen er bare såååå utydelig…Jeg har strevet for å finne kvinnen i meg…Når er en kvinne liksom? Da mener jeg ikke i kjønn, men i kvinne som Kvinne…Den er liksom så sammensatt! Yrkesrollen var lett å finne…Fulgte utdanningen og ble noe…Men i tillegg skulle en liksom være hva??? Elskerinne…som fortsatt var atraktiv også for andre slik at han jeg var gift med følte at han var heldig…og husmor…og en trygg voksen for jentene som skulle bli kvinner og ja, selvsagt mammarollen…og så skulle jeg være støttende venninne og engasjert i samfunnsspørsmål…og så til slutt visste jeg vel hva jeg stod for…sånn nesten… og så BLE JEG SLITEN!!! men hvilken av rollene skulle legges ned for å hente seg inn igjen? Jeg blir kvalm av tanken på at kvinner trenger en PIPPIBOK!!! Det er jo tegn på at det skurrer et eller annet sted! Kjære Unni! Så flott at du tar opp ME! Og at du formidler at en likevel kan yte når arbeidsforholdene er tilrettelagt! For det men verdighetsgarantien bør gjelde alle mennesker, ikke bare de eldre!!! Herrgud, dette ble gjerne litt volsomt! Men jeg poster det likevel…så får mitt negative jeg ta seg en laaang pause! Og Belinda, de som ikke har opplevd angst og som mangler fantasi vil ikke kunne forstå hvordan det er… Lytt til de som gir deg oppfølging og ikke til inkompetente personer som trolig fornekter sine egne svakheter fordi de skammer seg! STÅ PÅ! Bare det at du gikk på festen gjør at jeg beundrer deg!!!! MOT har en først når en er redd! Klemmepå til damene!
DU, Hege, nå begynner du å touche Belinda her. Det er supert det du skriver. KVINNEROLLEN dere, er ikke den omtrent som KASSEROLLEN, man kan koke i den, lage nydelig mat, polere og vaske den, sette lokk på den, og den er HARD SOM STÅL, he, he !!!!
For meg har kvinnerollen vært at det ikke finnes noen rolle. Jeg har ALDRI gjort som forventet. Jeg er ALT. Dilldalldame som pynter og stasjer og småpusler, jeg gidder ikke å skifte dekk på bilden, jeg er forretningskvinne som slår i bordet, jeg er myk og hard om hverandre. Og jeg er så redd som en liten fisk i iskaldt vann og så sterk som en bjørn med klør. Jeg er ALT !!!! Jeg orker nederlag, jeg elsker medgang. Jeg er elskerinne og mor og kjerring og venninne( men ikke så veldig god) Mest er jeg MANN !!!
MEST VIL JEG SKRIVE!!!!!
UNNI
Og hurrraa for livet! Som er så slitsomt men fantastisk og utrolig og. Jeg må ut på en av de nestenhemmelige vimseturene mine igjen snart kjenner jeg, elsker å suse og snuse ut i livet HELT ALENE og møte masse mennesker og være ekte i hele meg og oppleve så mye. Løper fra Boean da, stikker hjemmefra når han ikke ser det og kommer meg unna for en stakket stund. Pleide å haike mye når jeg var yngre, det har jeg heldigvis sluttet med, men den samme stolepåholdningen og galskapen er der. For der ute møter jeg DEG, og der ute møter jeg MEG.
Og så sier jeg hurrraa for min kjære mann, som har et helt fantastisk musikkpotensial som han dessverre nok bare deler med meg. Min mystiske, vakre mann som jeg nestenkjenner men som synger som en whiskybefengt GUD, og som spiller gitar og skriver sanger som ingen andre. Så når jeg har vimset litt der ute helt alene og sikkert blitt sliten skal jeg hjem til helgen og de små sovende nøstene som puster så søtt og et vinglass og den trygge mannen min som synger sanger som minner man på at livet er utrolig. Det er LYKKE det! Ønsker dere alle en helg med DERES LYKKE I! GOD HELG!!!
Å, sånn er min skjønne mann også, men han kan ikke synge. Han synger falskt i dusjen. Men du Belinda, han må j UT med sangen sin da, mannen din. Eller kanskje du bør beholde ham helt for deg selv?
GODHELG
U
Skrev mitt siste innlegg mens du la ut ditt, så så ikke det før nå. Men der var du igjen Hege, savnet deg litt!;D TUSEN TAKK, og så flotte refleksjoner kjære deg! Og ja, helt enig i det du skriver at det er vanskelig, nesten umulig å være ALT, ihvertfall på en gang. Der tror jeg menn igjen er flinkere, de gir seg selv skulderklapp for det de får til, og bryr seg lite med resten.
KLEM KLEM
He, he, jenter, la oss skulderklappe hverandre !!!!!!
KLAPP ! KLAPP !!! KLAPP !!!
UNNI
He, he, jenter, la oss skulderklappe hverandre !!!!!!
KLAPP ! KLAPP !!! KLAPP !!! Og dere, det er ikke guttas skyld om vi ikke er tøffe nok. Vi må ta ansvaret selv. Kom igjen !!!!
UNNI
Ble litt dobbelt her, litt mye vin. He, he. Ler, som Hege!!!!
Klemzzzzz Unni
Skål og GOD HELG!!!
Nå MÅ jeg bare fortelle noe. Min gode venninne Trude Mostue(dyrlegen) har fått 8 marsvin i løper av noen få dager. Hun er jo selv høygravid, men det er en annen sak. Et av marsvinene har krøller og skal hete Unni. Jeg er BEÆRET !!!
(Ok, for mye vin, men uansett livet ruler i bunnen av kasserollen.)
U
Unni, Belinda, Hege, Sarahmor og alle dere andre: For noen fantastiske samtaler dere har her inne, en berikelse å lese! Takk!
Og jeg er så enig med dere, det handler om å leve – her og nå! Brette opp ermene, fyke ut i livet og gjøre alt man vil. Klisjé så det holder, men man får til alt man vil, man må opp i lufta, bruse hardt med fjøra og la det stå til – gripe muligheten.
Mitt livsmotto, som jeg hardt prøver å leve etter:
Alt ordner seg, og om det ikke ordner seg, ordner det seg jaggu allikevel!
Den hamsteren må være den søteste hamsteren, Unni, så herlig! 🙂
Vidar
Du har et utrolig livsmotto, Vidar. Fantastisk ! Mitt er: Den som vil se regnbuen må tåle regnet!!!!!
Klemz UNNI
Tusen takk! Håper at følgende spørsmål går bra å svare på, og at det ikke blir for mye bryderi for deg 🙂
Den ene oppgaven handler om forfatterens språklige virkemidler og særtrekk. Derfor ønsker jeg å spørre deg om hvilke språklige virkemidler og særtrekk som du selv mener kjennertegner deg og din skrivemåte?
Hilsen Camilla:)
Å, stakkars deg, Camilla, som må svare på sånne spørsmål. Nå skal jeg svare deg helt ærlig: jeg skjønner ikke spørsmålet. Jeg skriver en historie. Det er bare lærere som ønsker seg at forfattere skal være så pedagogiske at de bruker bestemte teknikker. Litteratur er IKKE teknikk!!!
Klem, klem
UNNI
OK damer, interessant og viktig, men nå må jeg stå på ski med guttungen mens grønnsakssuppa koker og pannekakerøra sveller. Tankene deres får bli med ut i bakken, sammen med tankene på arme fru Bieler og hennes kvinnerolle. S
Ja, stakkars fru Bieler i Sukkerdøden. Håper suppa kokes i en feit KASSEROLLE!!!
God snøtur.
Klem UNNI
Hege liker Unnis veiledning av de unge! Sånn skal det gjøres! Da skjønner de nok at kunnskap er mektig sånn. Den kan skaper ikke alltid trygghet, nei, heller mer frustrasjon…og enda flere spørsmål! Ler!(Men de er jo noen smartinger,da! Som spør kilden direkte!…)
Nå blir det pizza-baking her i gården…Lykke til alle unge håpefulle i norges land som leyter etter svar i litteraturen! Stå på! You can do it!
Norges, med stor bokstav…Eg vet…sukk…Gikk litt fort her…
Skal gå fort på bloggen !!!!
Klem U
For en fantastisk blogg! Du må være strålende fornøyd, Unni! Jeg fikk nesten prestasjonsangst av å skulle skrive noe her nå etter alle disse velreflekterte innleggene, men vil gjerne kaste meg på bølgen av gode livsmottoer. Mitt henger sammen med nyttårsforsettet mitt og er basert på erfaringer fra i fjor: Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid! Akkurat dette tenkte jeg når jeg stod under raketthimmelen på nyttårsaften, at dette året skal jeg klare alt jeg ikke klarte i fjor 🙂 Jeg KAN!
Å Silje, så fantastisk. Det umulige tra tid, men det er mulig. Jeg vet det!!!!!!!!
Stå på da, kjære du.
UNNI
Haha Camilla – så kult hvis du hadde fått Unni til å gjøre oppgaven for deg. Men ikke la deg lure – krimmen blir da ikke spennende av seg selv? Læreren vil helt sikkert at du skal finne hvilke grep som benyttes i bøkene. Jeg sier /ikke/ stakkars deg, men heldige deg som går på skole og får spørsmål som får deg til å tenke og spørre!
Unni: Sukkerdøden er ferdiglest i kveld. Å ta med beviser og mistenkte hjem var da veldig Hanne Wilhelmsensk? Reine HarryMarry. (særlig når leiligheten til og med var blitt ryddet!) Bente var så usynlig denne gangen – skikkelig bakkemannskap.
Hege: Kommer du noen vei ved å snu på spørsmålet? Når er man IKKE kvinne, liksom? Kvinne er deg, det er du som er kvinne. Enten huset er striglet eller ruskete, enten du er attraktiv elskerinne eller hodepineplaget og helkneppet i pysjen, er det kvinne du er. Milliarder av kvinner før oss har fylt rollen på milliarder av måter, slik at jakten etter den riktige måten er fånyttes og meningsløs. Mitt skip er lastet med, sier ungene, du kan velge hva du vil bare du er på riktig bokstav! Bare fyll kvinnerollen med deg, så blir det bra. Blir du sliten, er det for mye. Lett på gasspedalen, det er femtigrense i tettbygde strøk vet du. Og tredve der det bor barn. (Særlig når jeg kommer gående på ski!)
God kveld! S
He, he, det er tretti i tettbygde hoder også . Gass ned gjennom hjernen!!!!
Har ikke tenkt på Harry Marry når jeg skre Sukkerdøden, nei. Marian er en løs kanon. Jeg digger henne og gruer meg til hva hun kan finne på neste gang.Ja, Bente er litt ut, kan ikke å med alt om alle hver gang. Er litt lei av henne. Får se om hun drar seg mer med neste gang, men da må hun skjerpe seg!!!!!!
Klem UNNI
🙂
Det er ikke oppgaven, det er en liten del av den og jeg vet at det er flere i klassen som skriver om den boken, derfor tenkte jeg det kunne ha vært morsomt å få «smugla» inn at jeg hadde vært i kontakt med\snakket med forfatteren på en eller annen måte. Oppgaven er ferdig gjort og jeg har skrevet ferdig det som man må ha med. Tenkte bare det hadde skilt seg ut litt fra de andre i klassen, da.
Hei Camilla.
Det skal du absolutt få: Særtrekket mitt er kanskje at jeg lar leseren bli kjent med mange personer som kommer fra «forskjellige kanter», at jeg også går i dybden på «the bad guys» og forsøker å forklare at enten man er morder eller offer, er man menneske med følelser. Teknikken min går også ut på å klare å lage en overraskende slutt. Dette blir spesielt vanskelig fordi leserne mine forventer seg en overraskende slutt og jeg må derfor tenke «forbi» det leserne forventer seg. Det er krevende og like gøy hver gang det lykkes. De senere bøkene har ikke vært fullt så litterære som de første, dette fordi jeg synes en serie godt kan være i utvikling. Så gjenstår det å se hva jeg gjør neste gang.
Lykke til Camilla!!!
Klem UNNI LINDELL
Silje: Dette var superviktig, så jeg må bare skyte inn og si: tro meg, vi som skriver det som kanskje høres så veldig velreflektert ut har prestasjonsangst vi og. Ihvertfall jeg! Prestasjonsangst i hundrevis og tusenvis, på tross av at jeg egentlig bare lufter tanker akkurat som deg uten særlig velformulertagenda og misliker perfeksjonisme (og HATER min egen, selv om det er drivkraft og!) og vet at alt er «lov» her inne. Men så er jo jeg en guru på angst også da, så det var vel bare å forvente at jeg har prestasjonsangst og, hehe!
Så hurra for å skrive akkurat slik man skriver og med de tankene man har, UTEN PRESTASJONSANGST, det er dit vi skal! Det er jo det som er så fint med Unni og bloggen hennes; takhøyde for ALT og for ALLE og slik vi er!
Men du, det var et fantastisk fint nyttårsforsett. Om det er greit tror jeg nesten jeg skal stjele det litt og, ihvertfall huske på det når jeg banner og steiker og griner som mest over et eller annet som jeg føler går rett vest:) Og om det likevel går rett vest skal jeg tenke slik du Vidar sa, for det er jammen så inderlig sant det og!! Fantastiske mottoer som utfyller hverandre!
Vi skal alle være mottotyver på rå jakt gjennom livet.
U
Saremor! Måtte vi snu spørsmålene oftere! Da var jo svaret der med en gang! Du er genial! Dette kan jeg like! Ler!
Enig !
U
..og eg kan fortsatt ikke skrive…He,he…Saramor!
Men tusen takk for besvarelse, Unni. Jeg syntes bare det at jeg har «vært i kontakt» med deg er spennende nok og jeg håper at det ikke var noe bryderi og at du ikke misforstod meg. Var ikke meningen å «gi deg» oppgaven eller noe, så håper ikke det ble tolket feil.
Tenkte bare at det hadde vært litt morsomt om jeg kunne ha skrevet at jeg hadde «snakket» med forfatteren av boka 🙂
Hei Camilla.
Jeg har faktisk svart deg nå, litt lenger opp.
Klem UNNI
Åh, Belinda! Så fint innlegg, atter igjen! Både klokt og ikke minst inkluderende! Det er klart at alle skal skrive det de vil! Det var jo det Unni sa på God Morgen Norge!!! Og når Unni sier noe, står hun for det! Å lufte tanker er viktig for at vi skal kunne reflektere over dem og deler andre sine tanker, ja, det er vel da vi lærer noe? Igjen, det er bra du blogger Belinda for dine tanker liker jeg virkelig å lese!
Vi vil ha masse av alt, som Nifse Nella sier det. MYE er altfor LITE!!!
Klem UNNI
Jeg så det!:) Tusen takk! Ha en fin dag:)
Takk og takk det samme, Hege! Liker så godt å lese innleggene dine, kanskje også fordi jeg synes jeg leser mellom linjene at du har vært ute en vinternatt og to. Jeg synes at de tankene man får på de kaldeste vinternettene er de som er de flotteste. Kloke, klare og krispe, slik som vinterluften selv. Også lager de spor, viktige, synlige avtrykk i luften når man puster de ut.
Også liker jeg latteren din, den er som et deilig, friskt pust her inne!
Blir med på prestasjonsangst-laget prompte. Men uten prestasjonsangst, ingen prestasjon, så det er ikke så farlig! (prestasjonsangst avlyst) Disse argumentene slår hverandre skvett i hjæl, hvor er M Dahle når jeg trenger henne?
Motto gratis fra meg til ungdommer som blir presset til å gjøre noe de ikke vil – eller i hvertfall ikke bør: Hvis du ikke kommer din vei, kan du gå din vei.
Hei Unni!
Først i dag fant jeg ut at du har blogg; jeg som har leta så lenge etter en måte å komme i kontakt med en forfatter, som deg.
Har ikke satt meg noen nyttårsforsett så det er sagt. Har det med å bli for opphengt i ting, så ville bare blitt stressa av tanken!
Men har noen spørsmål, hvis du har tid, lyst og mulighet til å svare. Er ikke noe sjokk at du har en travel hverdag, men håper du kan svare, nå som jeg først fant en forfatter som kanskje kan svare meg på spm jeg lenge har ønsket svar på (ang yrket)…
1. som forfatter…kan man bestemme mye av sin hverdag selv? (hvor du jobber, når du jobber, hvor lenge du jobbe)
2. hvordan gikk du gitt ut din først bok? (sendte du til forlag som oss andre «normale» mennesker må gjøre:P)
3. har du noen erfaring med å miste konsentrasjon og motivasjon (alt) til å skrive? For jeg sliter med det, selv om jeg liker så godt å skrive. Og trenger noen tips til hvordan jeg skal fp meg «opp» igjen.
Ha en fin dag..eller kveld kanskje=)
Hilsen Jenny, 21 år.