FORELØPIG CLOSE DOWN.
Kjære alle der ute. Jeg makter ikke lenger alle særoppgavespørsmålene. Sletter og sletter, men føler nå at denne bloggen har utviklet seg til å bli en sekretærblogg for skoleelever. Jeg er nedgradert til å være sekretær og blir bedt om å besvare gjnnomsnittelig ti spørsmål ganger fem pr dag( og det raskt), det blir 50 spørsmål om dagen, ganger 30 = 1500 spørsmål pr måned. I tillegg kommer det kassevis av brev og henvendeler på døra. Jeg føler meg maktesløs. Er selvsagt stolt over å være populær, Gudbedre, jeg er ydmyk på alle måter. Men enten må jeg altså skrive bøker, eller så må jeg besvare særoppgavespørsmål. Jeg velger å skrive bøker dere. I alle fall akkurat nå.
Sorry, inntil videre må det være slik. Jeg skriver og skriver og jobber og jobber. So long!
Unni
SKRIVING, SKRIVING OG ATTER SKRIVING !
I dag har jeg skrevet fra tidlig morgengry. Det er så rart å være inne en tekst på denne måten, som om bokstavene er lemmene mine og ordene kroppen min. Denne uken er det barnebokmesse i Bologna. Der er Nifse Nella, sammen med vår internasjonale agent. Jeg koser meg ved å tenke på at hun er i Italia og det har kommet noen veldig gode signler fra henne, for å si det sånn. Jeg var i Bologna i 1990. Det er et fantastisk sted. Og nå er det vår der. Litt her også, men ikke helt. Passer bra det, for jeg må jobbe.
Uansett kjente jeg bare en sånn enorm plutselig glede over at jeg får lov til å jobbe meg i hjæl og kjenne på hvor mye jobb det er å skrive en bok. Min form for maratonløp, min form for liv.
Klem fra UNNI
NATASCHA KAPUSCHBOKEN, TERNINGKAST SEKS!
Jeg har nettopp avsluttet Kampuschboken og anbefaler dere å lese den. Her er anmeldelsen min.
For en fantastisk grusom og optimistisk bok ! En samfunnsanalyse uten sidestykke ! Hun går Knausgård en høy gang, og da snakker jeg selvsagt ikke om selve historien, men om observasjonsevnen og beskrivelsene av familielivet før kidnappingen. Eneste forskjellen er at det ikke tværes over tusenvis av sider. Aldri har jeg «møtt» et så helstøpt, sterkt, sårbart og klartenkt menneske. Kampusch vil for alltid være min store heltinne!
Unni
SKRIVEINNSPURT !!!
Da er jeg i sluttukene på skriveinnspurten. Jobber og jobber. Kommer ikke til å være så mye inne på bloggen en tid fremover. FOR NÅ ER DET KUN SKRIVING!
Klem UNNI
4 STJERNERS MANDAG, litt gøy skal man ha !
Mandag begynner 4-stjernersmiddagprogrammet der jeg er med. Har sett traileren og blir litt flau, men tenker: Litt gøy skal man vel ha. Under innspillingen hadde vi det i alle fall veldig gøy. De tre andre som er med er, Anne B (selvsagt), Per Christian Ellefsen og Torgrim Eggen. Blir spennende å se, for de klipper jo programmet sammen, så jeg aner ikke hva de andre har sagt om meg osv. Aner ikke helt hva jeg har sagt om dem heller, for vi fikk jo champis allerede i bilen som tok oss til de andre.
Uansett, i dag har jeg skrevet fra ni om morgenen til nå. Kl er 22.30 nå. Time goes og boka skrider frem. Det gjør vondt å skrive, et stort ubehag. Fylle side etter side med spennede ord og setninger. PUH, hvordan orker jeg dette usosiale livet egentlig. Men ute er det jo bare snø, så livet er uansett ingen dans på tulipaner ennå. Men SNART ER DET VÅR ! Tenk det da, dere. I dag var Nils og co i hagen min igjen. (rådyrene) Jeg kan ikke fordra det, er så redd for at naboen skal la bikkja si løpe rundt uten bånd igjen. Det er SKJØDESLØST !!!!! Ok, dere snart vår, for både rådyr og forfattere.
Men først overleve 4 stjerners og bok!!!
God helg.
Klem Unni
BAGATELLER OG VM !
Dette har vært en spesiell uke. Mange avbrudd for en skrivende fant, men hyggelige avbrudd. Føsrt Belinda og Boaen, så besøk av Mark Levengood og i går bryllupsdag. Og NÅ VM!!!
Belinda og Mark var selvsagt hyggelige avbrudd. Det samme var bryllupsdagsfeiringen igår, på «nye» Bagatelle. Min Per Christian inviterte meg dit på vår bryllupsdag ( sier ikke hvor mange år) i går. Kan bare si en ting: VANVITTIG BRA MAT, VIN OG SERVICE. Et lite stykke himmel ! Terningkast 6, rett og slett !!!!
«Innimellom» skriver jeg, men fra neste uke er det KUN skrivekonsing og ingenting annet( før lørdag da, da det er hyggelig 50 års-feiring til «godvenn» og familymann.)
Men VM dere; jeg er ganske så likegyldig til og litt oppgitt over sport. Forleden var sønn, svigerdatter(med «Lilleulv» i magen) og ektemann i Kollen. De kom hjem som frosne asparges, hadde ikke følelser i bena osv. I hate it!!! Ble nesten sure å dem for at de utsatte seg for slikt uten grunn.
Og i dag; Jada gøy at Marit vant, hun er søt, men jeg har bad feelings på dette VMét. Mye rot!!! Folk kom ikke med T- banen, kom ikke inn på tribunene. I tillegg tåke og snø. Huff. Og nå så jeg premieutdelingen i spikersuppa på TV, ble flau. Nesten ingen hurrarop og jubling for andre enn Marit og Therese. Pinlig !!! PYHHHH!! Skulle ønske vi aldri mer skulle arrangere ett eneste skirenn mer. Søker vi OL igjen emigrerer jeg! Ønsker meg langt vekk. Vil til Provence, bort fra snøtåke og gråkulde, bort fra sørpe og trøtthvite folk. Bort fra FRISK LUFT. Nå er jeg jo aldri ute om vinteren da, så dosen min med friskluft begrenser seg til to meter fra ytterdøra og til jeg er inne i bilen. Har til og med lært meg en teknikk i P-hus, der jeg kjører borttil automaten, ruller ned vinduet og tar billett, slik slipper jeg å gå unødvendige metere. Skjønner ikke friskuftsmaset. Fikk kompliment av «parfymdame» i dag, da jeg måtte kjøpe ny hudkrem. Hun syntes jeg var så glatt i huden ( i forhold til alderen selvsagt) Ikke rart, ER ALDRI UTE JO! Huden min fryser ikke og jeg slipper frost og rødroser i kinnene. Slipper å få et friskt og sunt uttrykk, rett og slett. UT PÅ TUR ALLTID SUR !!!
JEG AVSKYR FRILUFTSLIV, VM OG KULDE: Ønsker meg til sol og varme. Men, men, siden jeg nå bor her oppe i isødet får jeg jo skrevet bøker da, inne i skrivehiet mitt, med teppe rundt meg, ullsokker ( ser ut som uhyre om natta også, sover med ull fra topp til tå), varm te og vifteovn på fullt. ( eller sunn vin, alt ettersom,he, he)
Men kjære sportsfolk som absolutt må ut og fryse ihjel; hei på andre nasjoner også da, spesielt på medaljeutdelingen. Ellers blir det pinlig flaut!!!
Usportslig klem, UNNI
BOA ! BOA ! (Om du lurer på hvor Belinda ble av)?!
Hei alle sammen.
Om noen av dere lurer på hvor Belinda ble av, kan jeg nå avsløre at nyheten i morgen berører henne. Da jeg åpnet bloggen min i fjor høst var det en fin strøm av folk ut og inn på bloggen min. Imidlertid var det en som utmerket seg på en særdeles fantastisk måte allerde helt fra begynnelsen, nemlig «Belinda». Det er ikke det virkelige navnet hennes, men bloggnavnet.
Belinda var veldig ærlig og tilførte mye viktig og spennende i «sin måte» å formidle sin egen angst på. Gjennom kommunikasjonen på bloggen min kom vi fort frem til at ordet Boa var en fin beskrivelse av «den følelsen», som det skulle vise seg at mange av dere og jeg selv, kjente igjen. Den store eller lille redselen. Boaer finnes i forskjellige størrelser og av forskjellig materiale. selv har jeg det jeg kan beskrive som hverdagsangst, en følelse som jeg bruker positivt og har hatt stor nytte av i skrivearbeidet mitt. Redd for å fly, redd for at noen skal dø, redd for ikke å være flink nok, redd for småting hele tiden. En veldig fin drivkraft for meg og skrivingen, men absloutt ikke lammende slik noen har det.
Historien om Belinda.
Belinda sendte meg et manus i posten i høst. Vanligvis sier jeg bombastisk nei, til å lese manus for folk, for da blir jeg nedsendt i hundrevis av sider og det har jeg hverken kapasitet eller utdannelse tl. De som vil få vurdert manusene sine må sende dem til et forlag og en konsulent. MEN, Belinda «tvang» sitt manus på meg, he, he. Det ble tidlig klart at dette er en dame med mot. Manuset var uferdig, men jeg så at hun hadde en skriveferdighet, som hun også har fremvist på bloggen min, som kunne bli noe på sikt. Dette svarte jeg henne i brevsform og tenkte at jeg ikke skulle høre mer fra henne. Men, JODA. Da jeg signerte i Bergen før jul stilte hun jammen opp i en av bokhandlene med nytt manus under armen og heklet kattepung i gave. Jeg tenkte: dette er et lite, stort menneske som ikke gir seg. Dessuten var hun formidabelt vakker, noe som selvsagt ikke betyr noe, men som likevel var veldig uventet, da hun stadig hadde «rakket ned» på seg selv på bloggen og beskrevet seg som ullaktig, usminket, håpløs osv. (Om det ikke var akkurat de ordene hun brukte, så var det i alle fall slik jeg oppfattet det)
På flyet hjem snakket jeg og min kjære «livvakt» (Vidar fra Aschehoug) om at jammen burde denne dama hankes tak i, før andre forlag fikk teften av henne. En plan tok form. Belinda kom til Oslo og vi hadde et fint møte, der min redaktør Mia også var med. Vi fant en tone, en form og en fremtidsutsikt sammen og bestemte at hun skulle «spare» seg litt og ikke ta alle «indrefiletene» på min blogg.Derfor, kjære medbloggere, om dere lurer på hvor Belinda ble av…
I MORGEN BLIR BELINDA OG HENNES BOABLOGG LANSERT MED «BRUSK OG BARM», først i God MorgenTV på TV 2, ca kl 9.00 og så blir det intervju med Dagbladet, som kommer på trykk onsdag(antar jeg)
Jeg er så stolt av henne at jeg nesten må grine. Hun er så oppegående og redd at jeg bøyer meg i støvet for hennes ærlighet og modige ønske om å dele angst, vanskeligheter, livsstyrke og mot med dere alle. Lørdag var Norges mest leste blogger Emilie, gjest hos Senkveld. Hun blogger om klær og sminke og «ting hun gjør». Help!!!!, jeg kan love dere at BOABLOGGEN og BELINDA er av en helt annen kategori. Nå skal jeg kjøre og møte Belinda i Oslo. Vi skal drikke champagne og feire fremtid og vennskap og håp. BELINDA RULER. HUN VIL, HUN VIL OG FÅR DET TIL.
TA VEL IMOT HENNE DA ! www.boablogg.no
NB!
Og jeg glemte det viktigste. BOABLOGGEN SKAL BLI bok ! Norges første bloggbok, så alle dere som kommenterer og deler av dere selv, må vite at til høsten utkommer alt dette mellom to permer. «BOAEN ER ET UDYR» blir en fantastisk julegave neste jul og en ganske så fin liten bauta over Belindas iherdighet og ukuelige ånd.
Stolt Unni
Dag ut og dag inn, i skriveboxen !
Sånn er mine dager nå: Jeg våkner, står opp, spiser fort og går inn å kontoret mitt og setter meg foran macen. Jeg må skrive 1000 ord om dagen. Det er lite. Når jeg skriver krim er det 2000 pr dag. Rar måte å jobbe på dette, som om man skriver kilo eller kilometer liksom. Mange tror nok man er inspirert hver dag. Er ikke det, det er kun hard jobbing. I går var jeg så sliten at jeg ikke fikk ned et eneste ord før kl 16, men siden jeg ikke får lov til å rikke meg fra stolen før kvoten er skrevet, måtte jeg bare begynne til slutt, ellers er straffen å sitte der hele natten. Så ble det en vedig bra dag, med dobbel kvote. Og i dag ble kjempefin! Jeg fikk til så mange nydelige nyanser i dag! og kom på så mange lure ting underveis ! Nå er det mørkt utenfor vinduet. Jeg står ofte og kikker ut på snøen og føler at jeg er i en boks. Og det er jeg jo, i skriveboxen.
Håper ikke våren kommer riktig ennå, for det har jeg ikke tid til. Men det gjør den jo ikke heller. Nå skal jeg svare på 50 mail (huff) og avvise mange skoleelever som vil ha meg til å svare på spørsmål. Skulle ønske de skjønte at det ikke går, at jeg gjerne vil, men ikke kan. Et lite mareritt egentlig. Når boken er ferdig skal jeg nok komme noen steder og snakke om skriving og alt sammen. Men ikke nå, nå er jeg i skriveboxen og kan bare være der.
VARM KLEM TIL ALLE
UNNI
3 Plass på bestselgerlista i Nederland !
I Nederland ligger nå Sukkerdøden på 3 plass på bestselgerlista. Det er fantastisk gøy !!
Jeg er skikkelig på skrivern igjen. det surrer og går i hjernen døgnet rundt nesten.
Nifse Nella skal nemlig reise til USA i denne boken og jeg må bli med henne og Pinneus dit. Nå MÅ jeg skrive minst 1000 ord om dagen.( det er ingenting mot krimskriving, da er det minimum 2000) Jeg er min egen strenge sjef, som ikke tillater slendrian. Gruer meg litt, det er SÅ mye jobb!!!! Men, men, jeg har jo valgt dette yrket selv, så ! Og jeg vil jo ikke bytte da, selv om jeg av og til kunne ønsket meg en normal jobb, hva nå det er?
Det beste med å være forfatter er at jeg kan bestemme min egen abeidstid. Det betyr at jeg ALLTID jobber. (he, he)
Klem Unni
SÅRBARHET OG OPPVEKST UTEN MØDRE !
Søndag 30 januar er det min tur til å være med i programserien «Hvem tror du at du er» på NRK.
Programmet mitt ble spilt inn i april i fjor og «reisen tilbake i tid» ble veldig spesiell for meg.
På bildet er jeg 4 år og sitter sammen med min far ved peisen i en liten hytte vi hadde leid. Lillesøster Tone var 1 år og min mor var 31 år. I programmet ville jeg sjekke ut hvorfor det var tabu å snakke om fars oppvekst. Hva skjedde egentlig? Hvorfor forlot min farmor ham og leverte ham til sin far Carl Wilhelm Theodor Lindell da han var bare ti måneder?
Hvorfor slet min far med tungsinn så ofte? Hvordan preget min oldefar min far?
Min oldefar Carl hadde mange politiske verv fra 1915, til 1928, det året min far ble født. Hvorfor ble han frosset ut av Bærum Arbeiderparti akkurat det året? (Han er helt nederst på bildet) Min oldefar kom gående til fots fra Linkjøping i Sverige i 1895. Han slo seg ned som hjulmaker på Skui i Bærum og fikk 7 barn. Bærum var fattigslig på den tiden, langt på landet og harde kår. Jeg er stolt av å være «ekte» bærusjente, fra «gamledager», for å si det sånn. Hvorfor snakket aldri min oldefar om familien sin i Sverige? Hvorfor kom han til Norge? Hva skjedde egentlig?
Jeg fikk alle svarene jeg lurte på, mange vonde svar. Mennene i min familie har vært litt harde, litt røffe. Sårbarhet og ensomhet har fulgt i deres spor. Mødrene manglet, det er farlig.Barn er litt som prismekroner, av glass og kan knuse.
Min mor døde da jeg var 26, det var altfor tidlig. Men jeg hadde henne da mens hun var her. Det er jeg så glad for. Hun var et nydelig menneske. Jeg savner henne. Min far døde også for 18 år siden. Det er litt tomt for familie på mine kanter. Glad jeg har mannen min og sønnene mine og svigerdøtrene mine og søsteren min og hennes familie. Jeg har alltid drømt om «langbordsmiddager» med en uendelighet av onkler og tanter i alle fasonger, men sånn har det ikke vært hos oss. Da jeg var 36 var jeg min families overhode. Ingen var eldre enn meg. Rart!
Vi bygger familie nå, jeg skal jo bli farmor til sommeren. Det er fantastisk.Har dere tenkt på hvor mange familier som har «lokk» på historier. Så mange skjebner. Har dere tenkt på hvor viktige vi er alle sammen. Minnene om oss skal leve videre i andre, og generasjonene etter oss skal lete og finne ut ting om oss. Alle de små firkantene i slektstreet kan spores uendelig langt tilbake. Jeg vil takke NRK for at jeg fikk være med på denne reisen 150 år tilbake i tid. Jeg føler at jeg kjenner de menneskene jeg «traff». Jeg ble så glad i dem. Spesielt i Tilda og Wilhelmina og Maja Lena. Det har vært helt fantstisk for meg. Jeg skjønner så mye mer nå og har fått en ro på alt som har vært.
Se på programmet på søndag da!
UNNI