HØSTENS BESTSELGER =OSLO !

hy unni. koser meg med nifse nella bøkene. er dritgode bøker som får meg til og slappe av.
en ting:

fru skremevetti opptrer og i en av dine tidligere bøker. rosamunde harpiks.
det jeg lurer på: har du gjort dette bevist eller er det ren tilfeldighet?

klem din gode venn besart

PS: Jeg var på en bokhandel idag. og jeg prata med en av de ansatte der. og vi kom til å prate om deg (positivt da) og hu sa at hu fikk forespørsel om hu ville ha deg der (i bokhandelen)…. du må si JAA!! da kan jeg treffe deg. hu sa at hu skulle gi beskjed.

jaja. alt bra med deg egentlig fortiden? alt bra her. koser meg glugg ihjel. er snart juleferie og nyttår. hehe.

nei. dette ble for langt. du er vel sikkert lei meg allerede. kos deg.

besart

du må kose deg på rockefeller. har bestilt en bok fra birthing libris.
er en rapper som heter jay z som har skrevet den. det er en autobiografi. så jeg gleder meg til den.
har du hørt om jay z?

Jeg kjenner så mange som har gått til grunne på grunn av rus, og jeg kjenner så mange som totalt mangler respekt for de som har gått til grunne på grunn av rus, at jeg benytter tråden din, Unni, til å skrive hva jeg synes.

Jeg gråter veldig sjelden, jeg har ikke råd til det for tiden, som sagt har jeg en tendens til å bli litt som en fiskeklump når jeg først setter i gang. Men når jeg tenker på narkomane og hvorfor livene deres gjerne har blitt slik, klarer jeg ikke forhindre at tårene triller. Som regel kan man jo nemlig skru ti eller femten eller tretti år tilbake i tid og finne ÅRSAKEN til at livene deres falt i fisk. Selv om holdningene til såkalte medmennesker skulle tilsi at narkomane nærmest våknet raske og lykkelige en dag der før og tenkte at Hei, i dag vil jeg bli narkoman, jeg gidder ikke leve så kjedelig. Fiks meg en sprøyte! er det jo som regel en smule mer kompliserte årsaksbilder enn det. Jeg tror de færreste medborgere bryr seg med å tenke særlig aktivt på det. Jeg hører nemlig så ofte slike herlige, medmenneskelige utsagn som De har jo valgt å bli narkomane, alle velger jo sitt liv! og Huff, tenke seg til at MINE skattepenger går til å betale for de der! og USJ. Hvorfor spør han meg om penger? Må han virkelig plage meg med den ekle masingen? (og med TYDELIG tankeboble bak: kan han ikke bare sige gjennom jordskorpen og bli borte, eller ta en overdose til?)”.

Så fint at Kong Harald stiller opp for en så viktig sak. Nå kjenner jeg jo ikke Kongen, og ikke har jeg lest hva han har sagt i intervjuet heller, men jeg håper inderlig han har husket å si dette (og det tror jeg, han virker jo som en særdeles klok mann): at selvsagt kunne det like gjerne vært han eller nær sagt hvem som helst andre som hadde endt opp i samme situasjon som de som bor på gaten. For hvem som helst kunne endt opp gatelangs på grunn av rusproblemer, dersom forutsetningene i livet ens var annerledes.

Joda, jeg hører du sier det, staute, sterke mann eller kvinne, at du aldri kunne det. At du aldri kunne ha sunket så lavt. At du også har vært ute en vinternatt og børstet snøen av deg og jammen ikke lagt deg ned som en belastning for samfunnet. Men hør, kjære deg: Selv om du tror det, er det ikke sikkert at det var særlig kaldt den natten. Kanskje bare minus to. Litt kaldt, men ikke verre enn hva de fleste av oss har opplevd og overlevd. Og dessuten. Kropper tåler vinternetter veldig forskjellig. Det er ikke valgfritt. Det er genetisk betinget. Det genetisk betinget hvordan man tåler en vinternatt, BÅDE av den fysiske og den psykiske arten. Noen får forfrysninger lettere enn andre om de blir utsatt for en kald vinternatt. Noen får hjerteinfarkt lettere enn andre om de blir utsatt for en kald vinternatt. Og likeså har sjeler helt forskjellige måter å tåle vinternetter på. Noen får angst lettere enn andre om de blir utsatt for en kald vinternatt. Noen får depresjoner lettere enn andre om de blir utsatt for en kald vinternatt. Noen blir alkoholikere lettere enn andre om de blir utsatt for en kald vinternatt. Noen blir narkomane lettere enn andre om de blir utsatt for mange nok vinternetter.

Og det er stor forskjell på hvor mye hjelp de mange barn, unge og voksne får til å takle vinternettene sine. Noen har mødre og fedre og lærere og trenere og besteforeldre og tanter og faddere og alaskens andre ressurssterke som kommer med puter og dyner og goretex-jakker og telt og kakao og små, batteridrevne mikrobølgeovner sånn i tilfelle, kanskje gullkantet dopapir og, mens andre, andre små barn gjerne ikke har noen som helst, absolutt ikke noen som helst som kommer med noen ting. Ikke et gammelt teppe en gang. Ikke en skive en gang. Ikke en klem en gang. Ikke et smil en gang. Og om de vesle små uten noen som kommer tør rope, om de tør be, får de gjerne noe så hjelpende som en bøtte kalddusj fra et brølende nabovindu. Et nabovindu som ber en holde kjeft. Slutte å skape seg slik. Slutte å be om oppmerksomhet. En kalddusj på en kald vinternatt gjør en bare kaldere, det hjelper i bunn og grunn en lite. Kanskje en derfor slutter å rope, eller i desperasjonens navn begynner å rope enda høyere, skape seg enda mer. Det kalles overlevelsesinstinkter.

Og om noen kommer, om tja, en mor eller en onkel eller en stefar kommer sigende eller sjanglende der midt uti den iskalde natten med hjerteborrende istentakler på, er det ikke sikkert barnet kan eller vil eller burde bli glad for at nettopp han eller hun kom. Kanskje han var Herr Kulde selv, med ånde som dunstet av stinkende rim og lange innfiltrende, snoende fingre som kunne fått hvem som helst til å få gåsehud. Selv solen kunne fått gåsehud av slike.

Og om du skal huske noe fra det jeg skriver her skal du huske dette: Ofte er det de fineste, de vakreste og de smarteste og de klokeste sjelene som lettest brister på en vinternatt. Det er englene som lettest brister på en vinternatt. Du klarer vel å forstå at engler ikke er store og klumpete og tykkhudede og tykkskallede. Nisjda. De er tynnhudede, nesten gjennomsiktige. Helt skjøre, som den tynneste, fineste porselen. De er nydelige. De fineste som finnes. Så selv om du, kjære stolte, sterke Bøffeldeg, klarer å holde hodet oppreist etter den såkalte vinternatten din, skal du ikke tråkke på porselensjelen som ligger der nede. For med all sannsynlighet tråkker du da på en engel. En engel som bare har opplevd alt for mange vinternetter og som til slutt forfrøs og sprakk i to eller tusen. Og husk det, kanskje er det nettopp du som gjorde at han eller hun sprakk.

Og jeg skal love deg det, kjære deg, at det å sprekke, det å få sjelen sin flerret i to, det å ligge åpen og opprevnet med sjelen bankende som et stort, skrikende sår, er minst like uutholdelig som å ligge med hjerteinfarkt eller koldbrann eller hva du nå opplevde på den legendariske vinternatten din. Smerten går dessuten ikke over sånn lett og plutselig, slik som fysisk smerte gjerne gjør. Psykiske sår gjør mye vondt lenger, og de kompliserer mye mer, mye lenger. Det er vanskelig å vaske byllete, væskende sår inni hjernen. Det vet jeg. Jeg har forsøkt.

Og akkurat slik som at du ikke hadde tenkt på valg om smertestillende kom seilende forbi dersom brystet ditt brant irrende eller foten din måtte sages av på grunn av koldbrannen, kan ikke et sjeleskadet barn tenke klart når det kommer til å velge sjelelig smertestillende eller ikke. Det bare blir slik. Det bare blir slik uten særlig reelle valg. Det går gradvis. Om det kalles røyk eller hasj eller knips eller is eller hvasomehelst er det samme det. Det føles ikke så farlig. Det føles ikke så skummelt, i hvert fall ikke når han snille gutten som har skår i øynene sine og porselenshud akkurat som meg, gir det til meg. Han er snill, han vil ta bort smerten min. Det er medisin, det er slik som tar bort smerten, sier han. Og man kjenner jo raskt det. Man kjenner jo raskt det, når minnene av den klamme hånden ENDELIG slipper taket der nede og man heller kan tenke på noe annet for en stakket stund. Selv om hjernen blir fylt opp av rosa skyer er det mye bedre. En galakse mye bedre. Og man blir vant til de rosa skyene, etter en stund trenger man de rosa skyer, slik som man egentlig trengte familie og kjærlighet. De rosa skyene renser de store sårene der inne og tetter de igjen og gjør slik at det ikke verker så ulidelig. Som trylling på flaske. Som trylling i små poser. Som medisin, bare uten reseptlappen. Man kjenner jo raskt at det er slik MAN MÅ HA. Det er slik man må ha for å overleve en dag til, en time til.

For ingen, ingen barn eller ungdommer eller voksne våkner en morgen og vil bli narkomane. Ingen.

Jeg kjenner mange, kanskje mange titalls slike glassengler, som har vært eller er narkomane. Og de er vakre. Mye vakrere enn glassenglene på juletrærne. Men jeg tenker spesielt på de ekte englene hver jul. Når vi er inne og koser oss og flesker oss på pinnekjøtt og lykke, tenker jeg jo på de som ligger der ute og fryser og sloss for de spede livene sine, for de spede sjelene sine, uten at det vel egentlig hjelper særlig mye med tenkingen min (Om Jesus kom svinsende en dag tror jeg han hadde blitt lei seg for prioriteringene våre rundt feiringen av bursdagen hans. Virkelig). Jeg kan selvsagt ikke fortelle om alle glassenglene jeg kjenner. Men jeg velger ut tre av dem, som hver har sine viktige, illustrative historier å fortelle. Og jeg tror de kan fortelle deg, kjære staute sterke mann eller kvinne, noe viktig.

Erik var en vakker, litt sped, fin gutt med rufsete hår og fregner på. Han ble funnet i et badekar i Oslo Plaza, noen dager etter at han tatt en overdose. Men den korte historien hans startet atten ikke så lykkelige år før det. Foreldrene fikk han når de var seksten år, kanskje derfor hadde de ikke kapasitet til å takle det at han hadde ADHD. Han fikk ikke diagnosen før ganske sent heller. De fikk ikke noe hjelp heller. I stedet for ble han plassert på en institusjon på en øy. På Lindøy, øya for de galne ungene, de ungene man må gjemme bort, få fjernet fra oss andre. De plagsomme ungene som ikke klarer å sitte i ro i timevis om gangen, de forferdelige ungene som ikke klarer å forholde seg til det flotte kotymesirkuset, de irriterende ungene som ikke forstår alle de usynlige reglene som henger som viktige spindelvev i luften. De obsternasige ungene som ikke forstår at man skal kle på seg den pene tvangstrøyen hver dag og istedenfor vrir seg ubeleielig for å slippe ut. De sjenerende, gorillaaktige, brysomme ungene man helst burde hatt en dyp, slukende kullkjeller til.

Der på øya med de andre skremte, ingensermegbarn fikk Erik sikkert mye kyndig hjelp til å bli kjent med de fine, hvite stoffene. De fine, hvite stiene til frihetene fra tromlemaskinen i hodet som hele tiden bråkte så fælt og skrek så fælt og ristet på armer og ben. Kanskje han måtte få fri fra andre ting og, det vet jeg ikke. Men jeg vet jo at STATISTISK blir svært mange barn på institusjon utsatt for overgrep, av både seksuell, voldelig og psykisk art. Verken jeg eller du vet hva han opplevde og hva han måtte rømme i fra. Og derfor burde vi heller ikke dømme. For alle dømte han, det vet jeg. Jeg vet om så mange i gaten med de kjedelige rekkehusene som satt der så fint på de store tronene sine og pekte i øst og vest med de virtuelle septerne sine, og som pekte på han og sa Fy!, mens tronen av selvverd og selvaktelse grodde en centimeter til. Det er rart det, hvor høyt i luften noen svever, på de svære tronene sine. Man skulle nesten trodd at hver og en av dem forventet at de var den Gjenkomne selv. Kanskje de nettopp det, nettopp venter opphissede og rødblussede på klingelingeling-lyden i det Dommedag plutselig en dag skal stå her. Venter på at de skal få løpe de korte stubbene sine bort til hylla, pese ned neonlyskronen og septeret og buksere den svære Ekornes-lenestolen sin ut på rekkehustrappa og klatre opp på tronen sin og svusj! ha nabolaget og verden under sin skingrende, lett pipende røst. Vifte og dømme. Dere på høyre side, dere med krøller skal OPP! Og dere til venstre, dere med bust skal NED! Ikke rart mange norske hjem, i slike urnorske nabostrøk hvor man MÅ spise naboen og de veldige meningene deres på maten enten man vil eller ikke, har slike svære, stygge stresslesser. Og pelskåper og perler og fjas nok for en Konge eller to.

Det var ikke en digresjon. For nå ønsker jeg veldig gjerne å fortelle om Vera og, hvis du har tid til å høre litt om Vera. Hun hadde sikkert sagt at hun ikke fortjente tiden din. For det ble hun nemlig oppdratt til å si.

Vera bodde også i gaten med de stygge rekkehusene. I et rekkehus som var nesten identisk med det til Dumling-familien i Harry Potter-bøkene. Og jammen var ikke menneskene der inne nesten identiske med de i Dumling-familien og. Og ikke mest fordi de var like korpulente og like lite tiltrekkende, men fordi de hadde like lite vakre sinn. De hadde (på mirakuløst vis) tatt til seg tantebarnet til moren i familien. Fordi hennes søster, det sorte Fåret, var narkoman og ikke kunne (eller ikke fikk) ta vare på datteren sin. De gjorde det sikkert ikke for å karre til seg pengene i stønad, de gjorde det sikkert for å være snille. Men de var ikke det, skjønner du. Den fine, lille piken som jeg fikk leke med men ingen andre fordi hun ikke var ekte nok eller bra nok eller hvadetnåvar, ble så forskjellsbehandlet at det fortsatt gjør vondt å tenke på det. Jeg husker ikke alt fra barndommen min, men det husker jeg. Hvordan de to evigtytende, ”ekte” ungene til smultringparet fikk lørdagspresanger (? Jeg gjentar: ?) hver uke. Lørdagspresanger og fine rom og leker i bøttevis og de nyeste, lekreste klærne (som om det hjalp). Også hadde vi det sorte lammet, den spede, lille porselensjenta med slike dokkeaktige, skjøre krøller. Hun fikk ingenting, virkelig ingenting, da bortsett fra klærne hun arvet fra den større, mindre begavede utgaven av morsgenene. Og aller mest fikk hun dette: kjeft og himlende blikk og evige sukk. Fra samtlige av smultringene. Det var så trist. Hun lengtet alltid til mammaen sin, gjorde alt hun kunne for å komme til mammaen sin. Stakk av noen ganger for å komme til mammaen sin, gjorde hun og. Noe som medførte enda mer sukk og stønn og kjefting.

I dag er det vesle lammet blitt et såkalt sort får hun og, en eller gangen på barneskolen, et eller annet sted midt uti den rare, uhåndgripelige tiden var hun bare plutselig borte. Jeg så henne aldri igjen. Som voksen har jeg forsøkt å finne utav hvor hun ble av, uten resultat. Det eneste jeg fant ut var at hun hadde havnet i en serie av fosterfamilier, og så blitt narkoman. Og jeg må ærlig innrømme at jeg forstår godt hvorfor. Det er nemlig vanskelig, nesten umulig, å lære seg å ta vare på seg selv når ingen lærer man det. Når man blir opplært til at man IKKE burde ta vare på seg selv, men heller ligge i ett med bakken, blir det vanskelig, nesten umulig å senere lære seg å gå oppreist. Når man blir opplært til å ligge i ett med bakken, slik at de fete bøflene skal få noe behagelig å tråkke hovene mot og rulle seg på, blir det vanskelig å si nei takk, ellers takk når andre rautende dyr senere vil rulle over en. Rautende dyr som Per eller Ola eller både Per og Ola.

Og jeg skal love deg det, kjære deg, at det ikke er særlig lett å være en vanlig, fungerende, smilende samfunnsborger, når bøfler og Per’er og Ola’er ruller over en til stadighet, sånn circa akkurat når de vil. Det er veldig uforutsigbart. Veldig forstyrrende. Veldig sjelespisende. Veldig kaldt. MYE kaldere enn minus to, kjære deg. Man kan fort komme til å trenge medisin mot kulden, kjære deg.

Og så skal jeg fortelle om han som jeg ikke vet navnet på. Han bodde ikke i rekkehusgaten, han bodde kanskje ikke i noen gate, kanskje hadde han aldri bodd i noen gate eller kanskje han hadde bodd i altfor mange gater. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at han nok heller bodde i Nygårdsparken, i parken der hvor de andre narkomane i Bergen bor. For en dag da jeg nettopp hadde begynt å studere og gikk opp de staute betongtrappene som faller ned fra parken, da lå han der. Navnløs og med blått glassansikt. Og med helt stille kropp. Jeg gråt i dagesvis etterpå. Men ikke mest fordi jeg syntes så synd på den vakre gutten med blått glassansikt som var helt stille i sorgen eller smerten, selv om jeg selvsagt gjorde det. Ikke mest fordi jeg var så bekymret for hvordan det gikk med den fine gutten med blått glassansikt som helt garantert en gang hadde vært et lite, nydelig spedbarn. Et spedbarn som moren strøk ærefult og forsiktig på og uansett om hun selv var narkoman eller ikke, tenkte Jeg elsker deg. Jeg ønsker deg alt godt, min kjæreste skatt. Jeg håper du får et lykkelig liv, min kjæreste skatt. Jeg vet at hun tenkte det, i mammahjertet mitt. Jeg vet i mammahjertet mitt at hun ikke tenkte Jeg håper du blir narkoman (slik som meg) og en dag ligger med det fine glassansiktet ditt med blåskjær i, helt stille mot den grå trappen.

Men det var ikke aller mest derfor jeg gråt og gråter nå og. Nei. For nå skal jeg fortelle hvorfor, hvorfor hjertet mitt bristet litt den dagen og aldri ble skikkelig helt igjen. I det jeg fant den vakre gutten kastet jeg meg selvsagt over kroppen hans og forsøkte å gjøre det man skal gjøre, nemlig førstehjelp. Jeg fant ut at han hadde puls, det banket så vidt, spedt og urytmisk der inne i halsvevet. I halsvevet som var helt likt mitt eget, bare litt blåere. Litt mer himmelfarget. Men Glassengelen pustet ikke, og jeg visste at om han ikke skulle bli en himmelengel måtte han puste. Selvsagt visste jeg det. Og derfor begynte jeg jo selvsagt å skrike om hjelp. Og så akkurat da, akkurat da hvor jeg satt der og ropte og skrek og kjente og jobbet og fomlet etter mobilen min som så ikke hadde strøm, kom de to. Heldigvis, eller ikke. De to hjelperne kom for å hjelpe meg og Engelen. De kom for å hjelpe meg med å blåse liv i Engelen og ringe etter hjelp. De var vaktmestere fra Universitetet. Og de var sikkert hyggelige mennesker. Helt vanlige, hyggelige mennesker. Sikkert fornuftige og. Kanskje derfor er det jeg var og er mest lei meg, fordi de sikkert var vanlige og hyggelige og fornuftige mennesker. De kom bort til meg og den fine glassgutten og så sa de med ganske stor stemme Ikke ta på han! Hei, du, ikke ta på han! Trakk litt i meg og forsøkte å holde meg sånn litt høflig men bestemt fast gjorde han ene og. Det var sikkert godt ment. Og så hjalp han andre til. Han somlet seg bort og hjalp til. Det var sikkert også godt ment. Han somlet seg bort og hjalp til, med å dytte i gutten med foten. Eller ikke med foten, han hjalp til med å dytte i Glassgutten med tuppen av den jernarmerte verneskoen sin. Bare så vidt ville han dytte i Glassgutten med tuppen av den jernarmerte verneskoen sin. Mens han andre satt og holdt godt fast i meg og jeg satt og skrek og brølte og vrælgråt høylytt, tok han spanderskoene på og dyttet i gutten med jernskoen sin.

Og derfor gråt jeg den dagen og gråter litt enda. Kanskje egoistisk motivert, jeg vet ikke. Kanskje egoistisk, fordi jeg tenker at det KUNNE HA VÆRT MEG som var lyseblå og ikkepustende og som ble møtt av en slik mann med spanderbukser og vernesko på.

For jeg kunne ha vært en av de som bor på gaten. Jeg kunne LETT ha vært en av de som bor på gaten. En av de som bor på gaten nå som det snart blir tyve minus og det egentlig ikke går an å overleve ute fordi celler sprenger når de fryser. Kroppsceller sprenger når de når rett under null grader Celsius. De popper i biter, som små fyrverkeri på himmelen, som små champangebobler i munnen. Og derfor, fordi et menneske ikke kan fungere i tusen biter, går det ikke an å overleve i tyve minus. Og derfor, om man ikke vil dø (og veldig, veldig få vil egentlig bare dø, ikke en gang de som sier det og tror de vil det, man vil som regel bare bort fra smerten, man MÅ bort fra smerten) må man bruke fryktelig mye kapasitet på å kjempe mot frosten, akkurat like seriøst og voldsomt som mennesker må kjempe i krig.

Jeg kunne lett ha vært en av de som bor på gaten, nå som det er tusen minus der ute. Men jeg hadde flaks. Jeg har alltid vært et skolelys, og lærere liker skolelys, selv når de kommer halvruset på skolen. Så lenge de kan late som ingenting og ikke ta affære og gi en A i margen, går det greit. Også hadde jeg flaks fordi det var noen som så meg, om ikke annet så innimellom. Også hadde jeg (flaks) som fant andre type sjelesmertedøyvende medisiner. Paracet i skapet, barberblader i hyllene og Sulten. Men det kan jeg fortelle om en annen gang. Poenget her var at jeg LETT kunne ha vært en av de som bor på gaten.

En av dem som nå i disse fine, stjerneklare vinternettene hvor vi andre kan betrakte stjernene fra varmt her inne, må kjempe for å finne seg en plass som er litt mindre kald, en plass hvor det gjerne heller er minus åtte grader istedenfor minus tyve. En plass hvor de ikke ser stjernene selv om de bor ute, for pappesker og undergrunner og søppelcontainere har ikke vinduer nemlig. Men det tenker man ikke så mye på, det tenker man ikke på mens man sleper seg bortover og om man er heldig finner en søppelcontainer. For i søppelcontaineren ligger Overskuddet, alle avisene og de halvspiste eplene og lapskausen som Fru Nielsen ikke syntes var god for pølsene var litt for smakløse. De små bakteriene som gnafser og koser seg på eplene og lapskausen gjør at det blir litt mindre kaldt. De varmer. De varmer i metabolismen sin. Men ikke nok. Ikke nok til at man kan la være å skjelve, hele tiden. Når man skjelver beveger muskelgruppene seg frem og tilbake med varme som biprodukt av bevegelsen. Det er en kjemisk reaksjon. Det er derfor man blir varm av å trene. Det koster mye energi å trene en hel natt, og kanskje trettisyv i slengen. Det er kanskje ikke så rart man blir tynn, av å måtte trene og halvsove i iskalde, stinkete, bakteriefylte containere hver natt, og gjerne da også når de utklinte restene av lapskausen til Fru Nielsen var det eneste man spiste den siste, utflytende tiden.

Jeg kan love deg det, at det er hardt arbeid å være narkoman. Det er hardt arbeid å overleve som narkoman. Det er SANNSYNLIGVIS mye hardere arbeid enn det du utfører i dagene dine, kjære deg. Og selv om du kan få mene ditt om hvorvidt narkomane sine arbeidsdager er samfunnsproduktive eller ikke, skal du huske hvilken styrke og arbeidskraft som bor i en narkoman, kjære deg.

Så. Neste gang du kjære medborger, du på den høye Ekornestronen eller Låvedørtronen din, neste gang du ser en narkoman skal du huske følgende, gjerne ordrett om du faktisk klarer:
Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd overgrep. Både som barn og som ungdom og som voksen. Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd overgrep som barn, gjerne i form av å bli misbrukt seksuelt, og da SANNSYNLIGVIS av en eller flere av de han/ hun kjente godt, en de i familien eller nærmeste krets hvor folk skal være snille. Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd overgrep som barn, gjerne i form av å bli utsatt for andre fysiske overgrep, som å bli sparket, slått, låst i kjelleren, bundet fast, gjerne også av de i familien. Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd overgrep som barn, gjerne i form av å bli utsatt for psykiske overgrep, som brøling, skriking, utskjelling og mobbing, kanskje ALLTID OG HELE TIDEN, gjerne også av de i familien. Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd omsorgssvikt som barn, i form av feilernæring, underernæring, ruspåvirkning under fosterstadiet med mer. Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd omsorgssvikt som barn, gjerne i form av å ligge timevis og skrike, i sine egne, stinkende diarébleier, mens far og mor krangler eller sover rusen ut. Denne personen har rent statistisk SANNSYNLIGVIS opplevd omsorgssvikt som barn, i form av avvisning, mangel på empati og mangel på OPPLÆRING i å passe på seg selv og mangel på GODE ROLLEMODELLER.

Du VET IKKE hva slike ting gjør med et menneske. Du ANER ikke. Du har ikke forutsetninger for å ane. Selv om du føler det selv, at du har grunnlag for mene noe og uttale deg (og om du tror du ikke gjør det høylytt så gjør du det likevel, når du sukker og stønner og skifter side på fortauet) på grunn av hva du nå selv føler at du sleper med deg, har du ikke opplevd harde nok vinternetter til å forstå. For OM du hadde opplevd mange nok og harde nok vinternetter, hadde du forstått. Selv om du ikke selv var blitt narkoman, selv om du selv hadde vært heldigere, hadde du forstått eller i det minste forsøkt å forstå. Det lover jeg deg.

Og derfor kjære medborger, neste gang du ser en person som sliter med rusmisbruk skal du forsøke følgende. Rent praktisk trenger du ikke gjøre så mye mer enn det som er definert av vanlig jus, etikk og moral (som å utøve GOD førstehjelp og ringe 113 i nødssituasjoner), om du absolutt ikke vil eller klarer. Men du skal forsøke å forstå, og du SKAL RESPEKTERE. For jeg kan garantere deg dette, kjære deg, at den personen som du ser ligge der i rennesteinen, har en mye finere sjel enn deg. Den personen som ligger der i stygge, fillete klær i rennesteinen, har opplevd hinsides flere kuldegrader enn deg. Den personen som ligger der, fillete og skitten, er en Glassengel. Og bak støvet og skitten og rusen, er de de fineste som finnes.

Og som nestenvennlig tips: Om du tror at du eier et
Gudommelig septer i skapet og at du på Dagen skal få svinge det med utøvende kraft utover alle de i nabolaget og parken og verden der borte, i litt sånn kriblende eufori mens han der oppe smiler stolt, tar du SKAMMELIG FEIL. Du kan klatre opp på tronen din på rekkehustrappen og slenge med tresleiven så mye du vil, men det vil ALDRI bli mer magisk eller mer minneverdig eller mer betydningsfullt enn akkurat det. Gå inn heller du, og bruk sleiven din til å lage en kurv muffins eller to, og så kan du utfordre deg selv til å tasse til parken og gi dem til noen som trenger dem mer enn deg, og så kan du kjenne på om ikke det føltes litt mer betydningsfullt.

Unni: beklager så langt innlegg igjen. Kanskje ikke en unnskyldning, men jeg har også så sterke løvemammatendenser, som er vanskelige å dysse ned. Jeg viftet jo også med sleiven min nå, riktig SLEIVETE, og det beklager jeg nesten, for jeg misliker jo egentlig den slags. Så igjen: om du ikke vil ha det på bloggen din, er det selvsagt bare å slette det.

Og TUSEN TAKK for så fine kommentarer. Kanskje jeg burde printe kommentaren din ut og sende den til en skole her i nærheten, som ”bestått eksamen”. Jeg har nemlig meldt meg på årsstudium i nordisk etter jul (Jeg trenger et til undervisningsfag før jeg kan ta ped. For å bli lærer på videregående. Også fordi jeg ønsker å SE de ungdommene som jeg får lov til å SE. Jeg håper og tror litt at mine øyne kan fungere godt til det), men foreløpig ser det ut til at jeg ikke kommer inn, av den enkle grunn at jeg ikke kan dokumentere at jeg kan skrive og lese norsk! Ettersom jeg gikk videregående i utlandet mangler jeg norskfag, og jeg rekker ikke ta Bergenstesten (enkel norsktest) før januar. I følge skolen var det ikke sikkert at masteroppgaven min i biologi (som er skrevet på norsk, for et norsk Universitet) var egnet som bevismateriale. Hehe, litt morsomt. Jeg satser på at jeg eller skolen eller skjebnen rydder vel;)

Og det var trist å høre om Anita, Unni. Jeg kommer til å tenke på henne lenge. I kveld skal jeg tenne lys for sønnen hennes i tenne-lys-vinduet mitt.

Så fantastisk at du hjelper henne og de andre som har det så vanskelig. Det går nok ikke an å sette ord på hva det må bety for dem.

KLEM

Bare et spørsmål, liker du The Rolling Stones? skal du lese Keith Richards Selvbiografi som er kommet ut, Jeg synes han er fantastisk selv om han er mye eldre enn meg selv, er du enig? 😉