unnilindell.no

JEG MÅ TA MEG SAMMEN !

Publisert den 29.10.2010 i Uncategorized

En professor i biologi sa på radioen at katter er så populære fordi de ikke ligner på seg selv. De er pusete og bløte og vakre, skapt slik for å overleve. For egentlig er de livsfarlige kaldblodige mordere og ingen hadde villet ha dem som kjæledyr om de ikke var søte å se på. Vel, uten sammenligning forøvrig så skammer jeg meg over å innrømme at jeg også liker å vise meg fra min beste utseendemessige side. Jeg går ikke i postkassa en gang uten øyensverte og lebestift. På et hotell i Ålesund nylig gikk plutselig brannalarmen kl fem om morgenen. Tre timer tidligere hadde jeg skrelt av meg både klær og sminke, lag på lag faktisk. Mye sparkel og fjas.

Da brannalarmen ulte trodde jeg først det bare var en test. Alle vet at slike alarmer er falske. Men plutselig kom en høy stemme over en høytaler fra et eller annet sted. Forlat rommet umiddelbart, i de klærne du står i. ( Men det var ikke mulig ettersom jeg altså kun sto i truse og BH. Se og Hør skulle dog ikke få den gleden altså) Ikke ta med deg noe, maste høytalerstemmen. -Ta trappene, ikke heisen. Jeg løp ut på badet og stirret på meg selv i speilet. I all hast gredde jeg meg, tok på brunkrem, kajal, øyensverte og leppestift, dusjet over håret med hårspray og ga håret et nattlig løft,tok sogar en liten dæsj parfyme på meg mens stemmen fra høytaleren  maste og maste om forlating av rommet i en sintere og sintere tone. Jeg dro  på meg de tynne sorte strømpene, den sorte penkjolen og de høyhælte skoene som lå slengt borte ved døren. Så tok jeg vesken over skulderen og forlot endelig rommet, riktignok gående litt på innerlæret.(slik som jeg gikk på mine første skøyter)

Da jeg endelig vaklet ned trappene i finstasen, skridende som en nattens dronning, møtte jeg alle de andre hotellgjestene som var på vei opp igjen i undertøyet, barbente og bleke, men fattet. En hadde helsetrøye, en annen hadde en hvit ukledelig flanellsnattkjole. Ikke et gredd hårstrå eller en kajalstripe å se.

De var ca tyve stykker og de så forundret på meg og jeg kjente meg veldig flau. – Det var bare kokken som hadde brent noe bacon, falsk alarm, sa en av dem. Men du er lovlig sent ute.

Herregud, jeg snudde og løp oppover trappen igjen. Jeg  hadde altså ofret livet for utseendes skyld. Jeg følte meg litt som katten. I falsk forkledning og ekstremt forundret over meg selv; når det vitrkelig gjaldt liksom, jeg som er så redd for brann. Pinlig, tullete, dumt. Jeg er forfatter. Utseendet betyr ingenting. Det er de indre verdiene som teller osv, osv, osv. Men etterpå holdt jeg på å le meg i hjæl på sengekanten. Tåpelig oppførsel, men humoren i behold.

Jeg skal øve meg på å vise meg som jeg er. Når jeg skriver sitter jeg jo i morgenkåpe og uten sparkel av noe slag. Kun mann og katt ser meg da. Og katten er det jo ikke noe hjelp i, for han er jo ferdig «sminket» som en han ikke er.

Tro meg, jeg er en seriøs forfatter. Er noen av dere også sånn? Har dere lignende idiotiske happenings å bidra med?

Klemz Unni

Unni Lindell, født 3.4.1957, er en av Norges mestselgende forfattere. Hun er ikke minst kjent for sine kriminalromaner med førstebetjent Cato Isaksen i hovedrollen. Men hun har også skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Lindell er prisbelønnet både for sin voksen- og ungdomslitteratur, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. (mer)