DYRISK

Åh! Det er lenge siden jeg har vært så optimistisk som etter å ha lest ditt svar. Tusen hjertelig takk for så fine ord på en helt vanlig fredag, det skal jeg ta med meg inn i helgen og langt forbi!

En pelsboa… for en metafor! Så fint å beskrive ”dyret” i seg på en slik måte! En litt kløete og kanskje tidvis kvelende sak, men som både varmer og beskytter. En flammende sak som buster med fjørene når en som mest trenger det.

For jeg også tror angsten beskytter, på en slags absurd måte. Om man lever tett nok på angsten sin blir det jo tross alt ikke bare en fiende men også en alliert, en indre mester som verner og døyver. Jeg lærte en gang at likeså spisevegring, alkoholmisbruk med mer er angst en mestringsstrategi. Det stemmer i hvert fall for meg, angsten er min indre mester som kan mestre alt. En usynlig, men høyreist og ja, nesten borgelignende taggeboa armert med ståltråd, som ikke bare beskytter meg men også mine kjære. Særlig mine barn får plass bak monsterboaen. Så selv om den stikker og strammer og er vanskelig å bevege seg gjennom livet i, er den noe av det kjæreste jeg kjenner.

Min boa er levende, og trenger stadig mat. Den vokser kun på en ingrediens og er svært kravstor sådan- Engstelse. Jeg tenker at om jeg bare er engstelig nok vil alt gå bra, om jeg bekymrer meg for alt vil Herr Pels bruse foran meg og koste de skumle, livsspisende demonene av banen. Kreft. Døden. Ekle menn som vil ta barna mine. Dalende fly og slukende bølger, alt kan min egen usynlige boaridder redde meg og mine mot. Realistisk er jeg gjerne mer i tvil om at slik magi finnes, men hysj… slik kan man ikke si, da kan Herr Pels bli sint og reise bust og stramme til om det vesle halshullet. Eller enda verre: forsvinne og finne på tull (kanskje den til og med er hevngjerrig?). Det vil man ikke. For hva blir vel da? Om man overlever, hvordan skal man da ha kontroll?

Jeg er sikker på at det finnes boaer ikke bare av irrende revepelser og brusende påfuglefjær, men av taggete øgleskinn, seig elefanthud og ja.. gjerne mykt selskinn. Hverdagslige, små nette boaer av hønefjær som ikke sees så godt. Og mer advarende, som de av glorete, gult slangeskinn. Akkurat slik som at det finnes så mange psykiske lidelser (jeg har selv noen andre boaer hengende i skapet, men de er heldigvis blitt gamle og støvete).

Jeg har mange ganger ønsker at jeg kunne klistre en lapp i pannen om at jeg ikke er helt i orden. Slik at det ble litt synlig og jeg slapp forklare. Andre ganger føles det som at jeg kunne trengt et stort plaster eller en rull bandasje. Men det blir vel gjerne litt sært å bandasjere hodet i rosa glava ettersom det tross alt ikke er fysiske, synlige sår. Tenk så fint om man faktisk da heller kunne ta på seg en boa som da kunne si hviskende, men høyt og bestemt: ”vennligst vær litt varsom. Selv om du ikke kan se det er vennen min redd/ spiseforstyrret/ tørst i dag. Fint om du ikke brøler så høyt”.

Jeg måtte tenke lenge i dag på det du skrev om å klappe pelsdyret sin. Og jeg skal tenke en stund til. Men det var en fin erkjennelse å kunne se at jeg tross alt er litt glad i det, jeg ser jo at det tross alt er litt fin og særegen. Og jeg tror du har rett i at det ikke er alle som har boaer, det er jammen meg i hvert fall ikke alle som har silkedraperte monsterborger med ståltråd på:-D

Jeg får assosiasjoner til Daimonene i Det Gyldne Kompass av beskrivelsen din av angst som boa, og akkurat slik de henger flettet med sjelen i de fantastiske bøkene, henger kanskje angsten flettet med min sjel og gir meg evner. Jeg vet ikke. Men jeg tror at angsten i seg selv, eller skjørheten i meg som gir meg angsten gjør at jeg også er sprukken og åpen nok til å lukte rosene ekstra sterkt. Eller å se skjørheten i øynene på andre.

Vedrørende å gå ut å leve: jeg har ikke funnet ut hvordan jeg skal danse uhildet med boaen om halsen. Ikke riktig enda. Og i hvert fall ikke med høyhælte sko. Jeg snubler så fælt i den lange halen. Men gjerne når jeg blir eldre og ikke danser så fort, eller når jeg bare blir litt stødigere, så vil jeg lære meg å gli lykkelig fremover mellom snirklingene. Kanskje jeg til og med kan lære meg å danse tango med boaen en dag. Hvem vet?:-D

Igjen, hjerteligst!

Dette går inn i historien som en begivenhetsrik dag for min del. Jeg tror til og med jeg kan si at dine vakre ord kommer til å ha positive ringvirkninger- jeg er så forfjamset at jeg til og med glemte boaen i sted og heller gikk ut og luftet hunden, midt på mørke kvelden. Makan til utroskap.

Boaen min har sagt pent i fra om at den ikke liker at vi lufter oss når det er mørkt. Men det gikk altså fint, den ligger faktisk og sover søtt nå, uten tegn til rebelskhet.

Fra en speider til en annen- om du skal gå tur en dag kan jeg kanskje slenge meg med? Så kunne vi diskutert livets merksnodigheter mens boaene leker i høstløvet.

Belinda