unnilindell.no

JEG MÅ TA MEG SAMMEN !

Publisert den 29.10.2010 i Uncategorized

En professor i biologi sa på radioen at katter er så populære fordi de ikke ligner på seg selv. De er pusete og bløte og vakre, skapt slik for å overleve. For egentlig er de livsfarlige kaldblodige mordere og ingen hadde villet ha dem som kjæledyr om de ikke var søte å se på. Vel, uten sammenligning forøvrig så skammer jeg meg over å innrømme at jeg også liker å vise meg fra min beste utseendemessige side. Jeg går ikke i postkassa en gang uten øyensverte og lebestift. På et hotell i Ålesund nylig gikk plutselig brannalarmen kl fem om morgenen. Tre timer tidligere hadde jeg skrelt av meg både klær og sminke, lag på lag faktisk. Mye sparkel og fjas.

Da brannalarmen ulte trodde jeg først det bare var en test. Alle vet at slike alarmer er falske. Men plutselig kom en høy stemme over en høytaler fra et eller annet sted. Forlat rommet umiddelbart, i de klærne du står i. ( Men det var ikke mulig ettersom jeg altså kun sto i truse og BH. Se og Hør skulle dog ikke få den gleden altså) Ikke ta med deg noe, maste høytalerstemmen. -Ta trappene, ikke heisen. Jeg løp ut på badet og stirret på meg selv i speilet. I all hast gredde jeg meg, tok på brunkrem, kajal, øyensverte og leppestift, dusjet over håret med hårspray og ga håret et nattlig løft,tok sogar en liten dæsj parfyme på meg mens stemmen fra høytaleren  maste og maste om forlating av rommet i en sintere og sintere tone. Jeg dro  på meg de tynne sorte strømpene, den sorte penkjolen og de høyhælte skoene som lå slengt borte ved døren. Så tok jeg vesken over skulderen og forlot endelig rommet, riktignok gående litt på innerlæret.(slik som jeg gikk på mine første skøyter)

Da jeg endelig vaklet ned trappene i finstasen, skridende som en nattens dronning, møtte jeg alle de andre hotellgjestene som var på vei opp igjen i undertøyet, barbente og bleke, men fattet. En hadde helsetrøye, en annen hadde en hvit ukledelig flanellsnattkjole. Ikke et gredd hårstrå eller en kajalstripe å se.

De var ca tyve stykker og de så forundret på meg og jeg kjente meg veldig flau. – Det var bare kokken som hadde brent noe bacon, falsk alarm, sa en av dem. Men du er lovlig sent ute.

Herregud, jeg snudde og løp oppover trappen igjen. Jeg  hadde altså ofret livet for utseendes skyld. Jeg følte meg litt som katten. I falsk forkledning og ekstremt forundret over meg selv; når det vitrkelig gjaldt liksom, jeg som er så redd for brann. Pinlig, tullete, dumt. Jeg er forfatter. Utseendet betyr ingenting. Det er de indre verdiene som teller osv, osv, osv. Men etterpå holdt jeg på å le meg i hjæl på sengekanten. Tåpelig oppførsel, men humoren i behold.

Jeg skal øve meg på å vise meg som jeg er. Når jeg skriver sitter jeg jo i morgenkåpe og uten sparkel av noe slag. Kun mann og katt ser meg da. Og katten er det jo ikke noe hjelp i, for han er jo ferdig «sminket» som en han ikke er.

Tro meg, jeg er en seriøs forfatter. Er noen av dere også sånn? Har dere lignende idiotiske happenings å bidra med?

Klemz Unni

35 kommentarer til “JEG MÅ TA MEG SAMMEN !”

  1. Johanne sier:

    Apropos hoteller. Jeg var på besøk på et i Oslo, ganske nært Karl Johan. Og midt på natten, våkner jeg av en merkelig ulende lyd. Trøtt og forvirret som jeg var trodde jeg det var min egen mobil, men lyden sluttet ikke. Så trodde jeg det var TV’en, men den vart av. Og da tenkte jeg at jeg skulle ringe til resepsjonen, for jeg skjønte ikke helt hva lyden var. Ikke før jeg hører noen springer forbi rommet mitt. Det var en brannalarm, som ikke var lik noen jeg hadde hørt før. Da var det bare å få på seg noen klær, ta med seg mobil og kort for så å springe ned alle trappene… fra 7.etasje. Og hva hadde skjedd? En fyr hadde bestemt seg for å røyke på rommet til tross for at det sto overatl «Røykfritt. Rensing på 1000 kr hvis røyking forekommer». m

    • Unni Lindell sier:

      He, he. Ja, takk jeg har vært på hoteller og flyplasser og restauranter med Anne B Ragde. Da skjer det mye SÅNT!!!!!! blitt kasta ut både her og der.

      Klem U

  2. RS sier:

    He he,lo godt når jeg leste innlegget,skulle gjerne vært en flue på veggen. Brannalarm og sint høytaler stemme,og Unni som står med hårspray og brunkrem.Se for deg det oppslaget i se og hør,Unni Lindell i dramatisk brann.Og der står du,nysminket og i den lille sorte:)Man skulle vært katt,nysminket og velstelt bestandig.Bra at det gikk godt. Klems

  3. Andreas Bentzrød sier:

    Hehe Unni
    Har akkurat opplevd det samme på et hotell utenfor bergen, jeg tror stedet het Bekkjarvik. Jeg var med min tvillingsøster. Alarmen gikk og hele hotellet ble evakuert. men vi hørte ikke noe stemme, riktignok var dette utenfor byen med allikevel. Christina, i nattkjolen og jeg bare i boxeren løp ut i hotellkorridoren stirret oss fortvilet rundt mens jeg tenkte håpløst Herregud, mitd i boxeren. Vi var der på et Romaniatreff, med mange andre og senere dukket opp kjente fjes i gangen. Riktignok sjokkerte. Vi sto stille og hørte den ulende lyden bryte seg inn i høreselen våres. Den var så irriterende. En hotellportier kom hastende opp trappen. han virket fortumlet for buksesmekken var helt åpen. Han sa at det selvfølgelig var en falsk alarm, typisk. Men senere den kvelden da jeg lå i sengen ringte telefonen min. En av de andre fra treffet hadde funnet ut at det som hadde utløst det var en flue i naborommet. Hvordan i alle dager en liten flue på fire centimeter kunne han utløst det fikk jeg aldri svar på. jeg sovnet rett og slett.

  4. Sunniva sier:

    Hei, noe sånt skjer med alle. Alle opplever flaue ting noen ganer, det som er det morsomste er å le av det etterpå. Hver gang jeg skvetter lager jeg en pipelyd, og det er en i klassen som vet det og han syns det er skikkelig gøy å skremme meg. Så det bestemte han seg for å gjøre i gymmen og ALLESAMMEN hørte meg, men man må jo bare le av det da.

    Sunniva

  5. besart sier:

    en gang så var jeg på svømmehallen og le så ivrig at jeg gikk opp uten truse

  6. Belinda sier:

    hehe, morsomt innlegg. Men og viktig!
    Jeg fikk så lyst til å gripe anledningen til å si hva jeg mener om forfengelighet, om ikke annet så for min egen del.
    Jeg tror jeg bruker meg selv til å demonstrere mot forfengelighetsjaget i samfunnet. Mest for å redde meg selv, ved å si høyt og tydelig at denne karusellen vil jeg ikke bli med på. Så mange steder jeg snur meg er det Juksenegler, Juksepupper, Juksehår og Juksealtmulig. Da blir jeg litt svimmel, jeg. Karuseller har aldri vært min greie. Og da sier jeg gjerne stille til meg selv: «Kom, kom vesle pike, i dag skal vi gå på butikken i forsvarets ullfrotté i størrelse altforstor».

    I månedsvis av gangen går jeg uten sminke, smykker og gjerne og i rare klær. Og jo mer forfengelige folk jeg omgås med, jo mer bevisst blir jeg på å se håpløs ut, for liksom å brøle enda høyere. Jeg har folk i familien min som blir direkte pinlig berørt av å gå ute sammen med meg når jeg er i mitt ess, og så himler de med øynene og rister på hodene sine og sukker oppgitt og mumler ikke-snille kommentarer. Det er kanskje velfortjent. Og jeg tenker jo mitt om dem og (selv om jeg prøver å tenke fint om folk), der de sitter i dolleklær, med dollepupper og dollesminke og snakker om dolleting. Likevel mener jeg at jeg har rett.

    Men når sant skal sies er jo jeg og forfengelig, på mine måter. På en slags måte kan man jo si at jeg er forfengelig i det å ikke være forfengelig. At det blir så demonstrativt at det blir jålete det og. Og dessuten, selv om kanskje delvis ubevisst, passer jeg på å innimellom kle meg ikke bare pent, men penere enn de aller fleste. Litt sånn krokodille-stil: ligge musestille på vent og så slå til. For å vise at jeg KAN, selv om jeg ikke VIL. Så, derfor har jeg masse dyr sminke selv om jeg sjelden bruker den, vakre, kostbare kjoler selv om jeg ellers handler billige, sporadiske klær på salg (i dag gikk jeg i KÅLHARRY jeans til 30 kr fra Only). Jeg er vokst opp med pene representasjonsmiddager og fjongerier, så jeg kan være så velstelt og pen og velkledd og hyggelig og passende at jeg griseler og grisegriner inni meg der jeg står smekkerlekker og tyter SVADA.

    Så, min forfengelighet består av å være kameleon. Som dømt av samfunnet: en dag stygg, en dag fin. En dag frosk og en dag prinsesse.

    Jeg måtte forresten slå opp ordet «forfengelig», og i min ordbok betydde det «jålete», «opptatt av ytre» eller «tom». Men, i mitt hode er forfengelighet mye mer enn det. Jeg er forfengelig ikke bare som i utseende, men eksempelvis også som i at jeg liker å være flink. At jeg hater når jeg gjør skrivefeil. Osv.

    Ps: Jeg syntes da vel egentlig ikke at det hørtes så jålete ut med sminke, Unni! Jeg synes det går i Botox og personlige trenere og algekurer og kirurger over alt, så sminke er vel uskyldig. Men syntes det var stilig av deg å ville vise deg selv mer ekte, og enda mer stilig å blogge om det. Og ps en til: Veldig hypotetisk, men jeg tror jeg hadde blitt veldig forfengelig om jeg hadde tabloidaviser som interesserte seg for meg. Enten hadde jeg ALLTID sett pen ut, eller så hadde jeg alltid begynt å gå i Felleskjøp-kjeledress (det avisene/ magasinene liker best er vel forandring?:), og da aller mest sannsynlig det førstnevnte.

    Og siden det lange bableriet ovenfor egentlig ikke var dette du spurte om, svarer jeg på nå spørsmålet. Kanskje feil eksempel ettersom hendelsen er så trist, men denne historien er litt fin om enn ikke så veldig morsomt. Jeg og familien min overlevde tsunamien i 2004. Vi mistet alle tingene våre (det var ikke ment som en klage, men som en konstatering), bortsett fra en sandfarget, maltraktert koffert, med to av min mors kjoler. Så de gikk mine kjære lillebrødre i de neste dagene. Jeg var så heldig å få meg en shorts i størrelse alt for stor og en t-skjorte av en jente vi møtte. På t-skjorten sto det «now is the time for sisterhood». Den t-skjorten er den fineste jeg eier.

    Etter å ha sovet i jungelen kom vi oss frem til Bangkok, og det fem-stjernes hotellet vi hadde bodd på før vi reiste til Khao Lak. Da vi bodde der den første gangen måtte vi ha to bagasjetraller. Da vi kom neste gang, var det en liten, gusjegul haug med en koffert og noen poser midt på trallen. Da vi kom første gang var vi rene og pene og fine. Neste gang vi kom var vi gulfargede, oppskrapte og sjuskete. Men det gjorde liksom ikke så mye (men vi ble bedt pent av hotelledelsen om ikke å spise frokost i hotellets restaurant neste dag:)

    En varm tanke og en god klem til de som mistet så mye mer enn noen klær. Jeg tenker på dere, og tenner lys for dere hver jul.

    • Unni Lindell sier:

      Belinda,my friend, du skriver så FANTASTISK. Jeg ble nesten litt flau nå ! Du er utrolig som deler de kloke tankene dine. OG Tsunamien…huff, er så glad du lever!!!!!!….den kan jeg mye om jeg også. Var ikke der selv, men mange venner og kjente. Ja, mange. Silje og Heine, Dag, Niclas og Thomas. De overlevde. Men Elfrid og Frøya døde. Elfrid var gift med Espen Olafsen, fotballtreneren. Han overlevde, sammen med sønnen Balder som var 8. Elfrid var også datteren til min gode venninne og kollega Frøydis Alvær, som jeg skrev om på bloggen for en uke siden, at jeg skulle møte mine gode kolleger og forfattervenner forrige mandag.
      GRUNNEN til at jeg forteller dette er følgende: Jeg bor i et fantastisk funkishus ikke langt fra Høvikodden. Det huset heter «Øyeblikket». Grunnen til det er at jeg den 30 juni 2005 kjørte fra hytta vår i Grimstad for å være tilstede i Elfrid og lille Frøyas(5 år) begravelse. Samme dag ble dette huset lagt ut for salg og før begravelsen dro mannen min og jeg for å se på huset, vi kjøpte det der og da. Så dro jeg i verdens såreste begravelse. Hver dag tenker jeg på at jeg ikke hadde bodd HER, hvis ikke Elfrid og Frøya hadde druknet. Livet er merkelig. Jeg elsker huset mitt og føler at stedet betyr mye, som om det var en mening at jeg skulle ha det. Selv om det ikke var noen mening i at de to døde. Uansett føler jeg en ydmykhet for livet i huset mitt. neste gang brannalarmen går skal jeg vise meg som jeg ER!

      Lobe u

      Unni

  7. Belinda sier:

    BEKLAGER at jeg poster så lange innlegg. Jeg ser ikke hvor lange de er før de liksom henger der på veggen. Uff.

  8. Belinda sier:

    Sånn, da har jeg laget min egen blogg, så jeg ikke skal «stjele» din mer (det var jo så grusomt gøy å skrive om slike viktige temaer:)

    Og siden et varmt hjerte fløy i luften her i sted: tusen hjertelig og inderlig takk, Unni! Jeg skal pleie det lenge, sørge for at det får banke og vokse og gro til noe fint. Det kan jeg nesten love deg, selv om jeg aldri lover;)

  9. Sarahmor sier:

    Kjære Unni, vi vil da ikke se deg som du er! Fortsett med den herlige lebestiften og det utstudert rufsete håret. Med rød lebestift og et stort smil kan man erobre verden!

    «Gjennom flammehavet Norges krimdronning Unni Lindell skridende ut av det brennende hotellet. Hun var kledd i kort, sort kjole, høghælte sko og med perfekt lagt aftenmakeup. Idet hun passerte VGs fotograf blunket hun kokett, og dette bildet har senere vunnet pris for månedens bilde.»

  10. Hege Hjørnevik sier:

    Jeg tror du har god intuisjon! Klart en pynter seg om en har tid! Været du reell livsfare hadde du ikke tenkt tanken engang! Menneskelig er ordet! Vi er nok forfengelig på ulike måter…Noen går ikke engang på do i løpet av en hel helg om de er på felles hyttetur med venner f.eks. Istedet havner de på sykehus med forstoppelse…Nevner ingen navn! Det er derfor dere forfattere er så viktige! dere gjør at vi synes det er greit å føle oss menneskelig i et samfunn som krever at vi skal opptre perfekt til enhver tid… Vi har ikke adel, Takk Harald Hårfagre!, men til gagns har vi et borgerskap, gitt!

  11. Viktoria sier:

    Hei 😉
    nå kan ikke jeg huske sist gang jeg dummet meg ut, men det har sikkert skjedd en gang..
    Det jeg ville si var at jeg er ganske enig i det Belinda sier. jeg syns det er helt forferdelig at folk vil gjøre seg «penere» med jukseppupper, juksevipper og alt annet. jeg har nok noen forfengeligheter jeg også, som å se bra ut av og til og ikke skrive eller si noen feil. men jeg bruker sjelden sminke. jeg liker at folk ser meg fra mine sider, uten sminke, rolig og hyggelig.
    Det er helt forferdelig for alle som har mistet noen i en naturkatastrofe. jeg føler med dem som har mistet noen, selv om jeg ikke klarer å føle den samme tomheten etter dem, siden jeg ikke har kjent dem.
    Ingen skal være redd for å ikke vise seg fra sin side, men det er kanskje noe annet når se og hør og alle andre blader/sladreblader står like rundt hjørnet for å få en braknyhet.

    Viktoria.

  12. Hege Hjørnevik sier:

    Kjære Unni!
    Etter det pelsinnlegget ditt er jeg nok redd det faller på Harald Hårfagre… Ler!

  13. Belinda sier:

    Takk igjen for så fint svar.

    (Det var velformulerte ord som fikk tankene mine til å høres kloke ut. For de var egentlig ikke det, de var bare trassige. Klokhet kan jeg ikke skryte på meg, i hvert fall ikke enda:-)

    Jeg fikk gåsehud når jeg leste det triste, men fine, du skrev. Selvsagt mest fordi det var trist å lese om Elfrid og Frøya. Men også av andre grunner.

    I tiden etter Slukebølgen leste jeg alt i media om de som fortalte om de grufulle tapene sine, jeg følte det var det minste jeg kunne gjøre. Flest mulig måtte lese, i respekt. Men jeg kjøpte bare en bok, når de begynte å komme ut (jeg kan vanligvis ikke tillate meg å kjøpe triste bøker. Ikke nå, mens jeg har små barn. Det høres sikkert egoistisk eller overdrevent ut, men jeg blir så trist av skjebnesvangre historier at jeg kan bli satt ut i dagevis. Jeg får så inderlig behov for å hjelpe til med å snu aksen til Tiden, jeg tenker at om jeg bare gråter og fortviler nok vil skålen på pendelen bli tung nok til å snu rundt og falle tilbake. Alt vil bli bra. Men slik er det vel ikke. Og de rundt meg er ikke så tjent med at jeg faller i fisk, ikke tror jeg de som skrev boken ville ønsket det heller). Den boken var «Hva skal vi med stjernene nå» av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. For en flott bok. For noen flotte kvinner. For en flott jente. Og for noen flotte menn, og for en flott gutt.

    Jeg tenker enda på den boken, selv om det er flere år siden jeg leste den. Mest tenker jeg på familien.

    Men og på styrken og motet til Espen, og til Frøydis. Som også gir meg håp om at om det skulle skje meg eller barna noe vil det gå bra likevel. Dette er en hemmelighet, men favorittretten til Boaen min er nemlig jegerpaniskreddjegskaldøfrabarnamine i tomatsaus (skummelt bare å skrive det:). Sær som den er skal han ha dette hver dag, helst til så mange av måltidene som mulig. Og for at han ikke skal bli sint og utagerende må jeg jo diske opp. Så derfor sager jeg litt kjøtt av sjelen min hver dag. For å være så slavete og flink som jeg bør være passer jeg på å variere krydderet i sausen litt. En dag kreft, en dag brann. Lørdagssnackset er gjerne noe snikende, ukurerbart. Monsteret mitt har småpusmage og vil ha hyppige måltider, den brøler HØYT når maten ikke kommer fort nok. Også forter jeg meg lydig, virvler opp noen røde, vonde tanker til, selv om jeg brenner meg hver gang på den varme sausen. Og HATER det. Det er ikke trivelig å kokkelere for kravstore, brølende, slafsende slukhalser.

    Men ja. Jeg er så heldig å være gift med en Klippemann (uten at jeg egentlig aner og uten at du trenger å svare tipper jeg at du også har en slik en, Unni:). Om jeg ikke vet tror jeg at han hadde taklet hverdagen med våre to små om det skjedde meg noe, og i hvert fall om han hadde lest boken til Espen Olafsen. Derfor takler jeg litt bedre usikkerheten i verden, og da altså også på grunn av boken til Espen. Jeg husker at jeg ville sende han en mail etter at jeg leste boken (det var ikke bare en tanke, jeg forsøkte å finne adressen hans på Toppidrettsgymnaset:) og takke han så inderlig for at han også hadde hjulpet meg, men så glimtet hjernen min til med fornuftstenkning. Det var jo ikke sikkert han ville det. Men om han en gang hører vinden hviske det: TUSEN TAKK!

    Og forresten: jeg bet meg merke i at det var realistiske og troverdige beskrivelser du hadde med i forbindelse med Slukebølgen i Orkestergraven, Unni.

    Huset ditt hørtes fantastisk ut. Det må være deilig å ha sitt HJEM, det ligger mye helse og lykke i det. Og så fint at du føler på at du er glad for det og at du føler at det var meningen at det skulle bli deres.

    Jeg velger å tro på en slags skjebne, en slags sti i livet. Og jeg håper at der stjernene faller ned fra himmelen finner det sin plassering det og. Jeg velger å tro at de faller hit, og blir hengende som små, nære ildfluer som viser enkeltskjebnene veien gjennom de mørke krinkelskogene, når det blir så vanskelig. Og jeg håper at det finnes en neste verden, hvor vi ser at det ikke betydde så mye om stjernene hang oppe eller var nede. De lyste uansett, og stien ble gått slik den alltid, alltid skulle bli gått.

    Vi kjøpte forresten et hus for to år siden som viste seg å være fuktskadet osv. Det lå det mye ikke-helse i, på mange plan. Men denne ”falne stjernen” (ingen sammenligning for øvrig, med noen ting) fikk sin plass i livet mitt den og, den lyste vei inn på kontoret. For det var den gnagende hussaken som fikk meg til å begynne å skrive. Jeg hadde glemt nøkkelen til ordverdenen, kanskje egentlig glemt hele verdenen. Og jammen var det gledelig og varmende å åpne døren igjen. Det føltes som et Harry Potter-univers som møtte meg i døren. Og som et snev av å komme til himmelen på jorden. Helt sant.

    Og helt sant ser jeg små, uforklarlige lysglimt i luften av og til. Gjør ikke du og dere det? Jeg har alltid tenkt at det var lysengler som viste meg vei, men for alt jeg vet er det kanskje heller falne stjerner.

    Tenk så fint om det hadde vært slik. At hver tøffe, sjelespisende hendelse ikke bare satt seg som rynker og grå hår, men også som glødestjerner tett rundt oss. Jeg skal begynne å se etter når jeg treffer andre levemennesker. For da, om det hadde vært slik, hadde jo de aller vakreste menneskene også vært de som lyste vakrest (stjerner kan ikke kjøpes for penger). De hadde jo lyst av ekte stjernelys. Og ingen forfengelighet i hele verden kunne kompensert for det.

    • Unni Lindell sier:

      Belinda, du MÅ bruke disse formuleringene som du har brukt på bloggen her til noe. Bruk ALLE innleggene dine og skriv en lyrikkbok om boaen din. Kall den «MOT PELS», en boa er jo av pels. JEG skal personlig påta meg å få utgitt deg. GJØR DET NÅ!!! BRUK ALT du hittil har skrevet om angst og boa og barna og stjerner.

      Espen har det bra i dag. Det vet jeg!!! Livet går videre. Men all sorgen er en jobb som krever en fullt ut. Om sorg var timebetalt ville mange blitt rike. Jeg er livredd for sorg, fordi det er overtidsarbeid i evigheten. Ja, jeg har en klippemann, jeg også. Og han sier: Om noe skulle skje, kan du ikke ta sorgen både på forskudd og når/om den skjer. Du får vente til den kommer. Så jeg står bak hjørnet og skuler og venter, hver dag!!! Har ikke sett sorgen på en stund. Mulig han er på fellesferie sammen med «din».

      VARM KLEM UNNI

  14. besart sier:

    hey unni. går det bra med deg? holder på og skrive en bok som heter blodmannen. en skikkelig makaber krim. med avkappet barnehode og det hele

  15. besart sier:

    bra her unni. koser meg masse for tiden.

    glad i deg

  16. Belinda sier:

    Det er så fint å spørre hvordan andre har det! Og da mener jeg den norske varianten som i virkelig å spørre, slik som du gjør Besart. (Jeg liker ikke den amerikanske varianten, jeg oppfatter det alltid som et spørsmål og er så tullete at jeg finner på å svare. Har gått på den tusen ganger, minst, men lærer aldri). Når nordmenn husker å spørre andre hvordan de har det, tror jeg de som regel virkelig mener det.

    Så fine ord, Unni. Det var vakkert det du skrev om sorg. Og jeg står også bak døren og skuler, ALLTID. Selv om mennene våre jo har rett.

    Jeg sier selvsagt tusen, tusen takk! Jeg håper du leser mellom og i linjene hvor glad jeg ble. De ordene var den fineste julepresangen noen kunne gi meg (bortsett fra tegninger fra sønnene mine, selvsagt:)

    Siden jeg ikke (enda) har produsert nok ord til at de kan fly alene, skal jeg forte meg så langsomt som du har sagt med å produsere søskenfugler til dem. Så får du avgjøre om de kan fly sammen i flokk. (jeg sparer deg for den lange talen om at jeg selvsagt ikke synes surreriene mine er bra nok osv, det blir så urnorsk og kjedelig:)

    Skrev et lenger innlegg men får se til i morgen om jeg kan legge ut resten, nattdyret i meg fikk det til å bli litt psykedelisk.

    Nå må jeg finne de myke, dansende sauene mine. God natt;)

  17. Belinda sier:

    «Mot pels» var jo en superlur tittel. Og i vinden. Men jeg vet ikke om det vil virke mot sin hensikt i den store saken, dødthjerte-pelsoppdrettere vil vel gjerne bare FRYDE seg over et ”hysterisk kvinnfolk” som skriver ”til dem” om angsten sin. Hvis de kan og vil lese da, det spørs vel og (den var teit, jeg vet, men når de tydeligvis verken har lest Dyrevernloven eller Kardemommebyloven eller det som en gang sto med stor skrift i hjertet deres begynner man jo å lure). Jeg tror ikke jeg vil virke så avskremmende akkurat, uten klær ser jeg nemlig pistrete og litt avmagret ut (som sagt går det mye tid og kjøtt til Boaen). Hva mener du?:)

    Men du gav meg en lur idé. Kanskje som et bokprosjekt med fiktiv handling, til en helt annen gang. Jeg må tenke litt. Uansett la jeg ut ”Sammendraget” for å rope BØ. Den ligger på Pels-innlegget, du får fjerne den om det ble litt for voldsomt. Nattdyret mitt sang mørke toner i går kveld.

    Jeg fant knaggene til søskenfuglene i sted. Du har jo hver gang gitt meg en knagg, og da ble det så enkelt. Men så viste mannen meg knaggene mine her hjemme, de hang jo som vakre perler på en snor i gangen vår. En sto det oppvekst på. Det er jo spennende hvordan monsterboaer og andre boaer kan bli til. Og vokse seg store. En sto det anorexi på (foring av anorexi-boaer er IKKE lett. Det vet jeg). Jeg lurer på om det ikke sto ”Pelsstell” og ”Fôring: oppskrifter for sære boaer” på to knagger og. Og en het ”Hvordan puste når Boaen din forsøker å kvele deg”. Så kanskje det. Resten fikk jeg ikke med meg i farten, men jeg vet de henger der. Og venter.

    Ha en fin dag, både du Unni og du Besart:)

  18. Hanne B.Ø. sier:

    Dette var så et så illustrativt eksempel på hvor forskjellig jeg og mannen min ser på verden og stien man skal gå gjennom den at jeg måtte ta det med. Det passet så godt inn med de siste innleggene.

    I går leste jeg et oppslag på VG om en heis som falt fire etasjer ned og landet med et nestenkræsj i en sjakt. På Haukeland sykehus. Her i Norge. Her i Norge hvor heisene skal svisje sakte og pent og pyntelig opp og ned. Da utbrøt jeg (selvsagt), «Åh, jeg håper det aldri skjer meg!» Med utropsstemme. Rett og slett fordi det er en av mine mange redsler. Jeg HATER heiser. Dypt og inderlig. Det ble ikke bedre etter at en mann ble forvirret og kom til å tro ut at han hadde krav på tjenester av meg i pen heis. Men egentlig startet redselen lenge, lenge før det.

    Som barn leste jeg gjerne bøker litt for bokstavelig. Dro handlingen inn i mitt eget univers, til fiksjon var blandet med ekte, som en jevn, bredstor elv som renner ut i havet. Man kan ikke ta vannmolekylene tilbake når de gjemmer seg innimellom det salte. Man kan ikke si at man vil hente elven ut. Den blander seg jevnt, som i en tromlemaskin, men gjør sjøen forstyrret og uklar. Slik virket bøkene på meg. Det ble annerledes og bølgete og litt fint inni meg, men uklart å se ut på omverdenen. Som gjennom en gammel manns briller. Eller som gjennom et kaleidoskop. Og for hver bok jeg leste ble det lagt flere små, blågrønne perler i siktet.

    Så, etter at jeg leste Glassheisen av Roald Dahl trodde jeg da vel at glassheiser kunne spontant ta av gårde og fly av sted. Forbi festene og ut gjennom taket. Stupe ut i det store, lyseblå, diffuse intet, som en løpsk hest som ikke har noe å miste. Som ikke kan vende tilbake. Som ikke vil ha Straff. Og det tror kroppen min enda.

    For hvis en heis fikk velge, tror jeg den ville valgt FRIHETEN. Kanskje de alle bygger oppfinnsomme, sirlige metallvinger i skjul. Mens kjøpesentrene sover jobber de frenisk, svetter muttere og jernskiver og aluminium bort langs kanten, til de rette puslespillplassene. Små biter de har stjålet av seg selv. Saget av sin egen kropp. Og så fester de dem med gummi og snorer og barberblader fra de mange ignorante, utakknemlige stilkene som dagene lang trasker inn og ut av det stolte, sårbare, røde rommet i heisemagen. Stilkene som krever at heisen skal åpne og lukke perleporten sin sviftete og uten å nøle. Som forventer at heisen skal bevege seg effektivt, men dandert og stille opp og ned. Og opp igjen. Lukke opp. Lukke igjen. Fort. Og behagelig. Deilig. Svelge unna de lange stilkene. Ingen klaging. Stilkene som brøler og skriker i det vesle, sårbare Øret når man ikke er flink nok. Gjerne sparker de og. Spenner til i den slitne heiskroppen.

    Beist, tenker gjerne heisen. Og kjenner på klumpen i heishalsen. Men så kaster den seg verken opp eller ned, men smyger seg stille, snill, smørete og liksomglad, slik at ingen skal oppdage at den egentlig kan bestemme. At den egentlig kan fly.

    Men så, på den rette soldagen midt på den rette våren, når solen stirrer sterkest, treffer strålene på det hemmelige punktet i det skjøre glasset, akkurat som i et forstørrelsesglass. Fokusert, som på et stort øye. Og da knekkes koden, da varmes de tunge festene, da løsner de store tannhjulene, da sprekker jerngrepet og spiren kommer seg løs. I det den så løfter seg og sprenger gjennom taket blir friheten ufravikelig. Og det er da man får en heiskrokus på himmelen. Og det er nok fint. Det er nok rettferdig. Kanskje det til og med ikke er så farlig å være med. Kanskje den etter den første, ville vårdansen vil fly trygt. Lande stilig men forsiktig på et grønt jorde der borte, like utfor skogen hvor de andre utbryterheisene bor. Kanskje heisen har noe selvrespekt og livshåp igjen, tross alt.

    Kroppen min tror enda at Glassheiser kan fly. Kroppen min vet dette enda. Hver eneste sancecelle sier meg det, sender bølgende, brennende impulser til hjernen om at nå, nå er denne heisen på vei til å fortsette videre selv om DU ikke vil bli med. Det er dødelig for et menneske å bli med flygende heiser. Det er som regel ingen fallskjerm i heiser. Du må ikke gå inn. Du må trosse alle, trosse massen av måker i køen bak deg, de som presser deg inn, du må trosse mannen din, trosse din egen fornuft. Gjør nå for en gangs skyld slik instinktene dine sier. Lytt til deg selv, om enn bare i dag. For hvis ikke, vil du dø! Men før du dør vil Faren komme snikende, med kniven sin, sprette opp buken din til alle tårene renner ut. Og angstbølgene vil skylle utover gulvet og opp gjennom langs de fine, gjennomsiktige veggene til du drukner i din egen redsel.

    Det blir fort litt komplisert. Det blir fort litt nervøse blikk og fomling med bilnøklene og handleposen. Kanskje det til og med blir rare lyder i halsen. Og merkelige bevegelser, som skriker stille at man vil snu. At man ikke vil mer. Men det er ikke så lett å ombestemme seg når man står med en vogn foran en kø av femten andre. Man kan selvsagt lage et forsiktig leven. Mumle bestemt til mannen om at vi heller bør ta trappene med vognen og de femåtte handleposene og guttene som ville ha mat for to timer siden men som fikk en is som de har klint utover til den nesten ikke fantes mer. Det går an. Men jeg gjør det nok ikke. Fornuften eller flinkpikesyndromet slår nok inn, da gjerne nok aller helst det siste. For min heisverden sees fortsatt gjennom sjøen, hvor fornuften ikke vet hvem fornuften er. Om den er salt eller ikke.

    Enda har det ikke skjedd at heisen bryter seg løs og kaster seg hatsk nedover eller euforisk ut i luften, men jeg venter for alltid. Helt sikker på at det en dag vil skje. Det vet kroppen min.

    Men så til poenget. Mannen min ser nemlig på ting litt annerledes. En smule annerledes. En stor smule, kanskje som en brødskive heller. Når jeg oppsummerte oppslaget på VG til han etter å ha summet meg litt, utbrøt han «Åh, hvorfor skjer slike ting aldri meg?» I den grad han mener det er verdt å bruke energi på å tenke HVIS, tenker han HVIS så kunne det vært interessant. HVIS han hadde havnet i en krisesituasjon er han sikker på at han hadde overlevd, og at han hadde vært en ressurs. Derfor, i den grad han tenker på det, frykter han ikke å havne i en fallende heis eller i et stupende fly, eller foran en gal, knivkledd mann.

    Det er rart å være så forskjellige. Så like og så forskjellige.

    Og så er det noe annet som er rart. Nå skal man ikke danne statistikk på to sjeler, men jeg må gråtele (galgenhumor er en gave) av hvordan det er jeg som frykter mest som også har en tendens til å havne i reell fare (ikke det at jeg vil det motsatte heller, det hadde jo på sett og vis vært verre for meg om det var han som dumpet midt i ildene. Det er på mange måter fint å være gift med en Klippemann som farer kanskje ikke når opp til). ALLTID er det slik her hos oss. Jeg har mange eksempler, kanskje mange nok for et helt liv og litt til.

    Kanskje Faren liker best de som frykter. Kanskje Faren egentlig ikke er så ond, bare veldig ensom og misforstått. Veldig kontaktsøkende og i skrikende behov for nærhet. Og kanskje derfor oppsøker han de som er skjørest, de som lettest renner ut. Slik at han kan stryke seg langs de myke, rennende, strie bekkene.

  19. Hanne B.Ø. sier:

    Åh, at jeg ikke tenkte på det. At jeg ikke lurte litt mer på hvorfor. Men det gjør ikke noe, for heisen som falt kom på besøk til meg i drømmeland i natt. Forklarte, og sa at han ville at jeg skulle bringe beskjeden videre. Si hvorfor han lot seg falle ned i det dype ingenting. Ned mot avgrunnen.

    Det er jo egentlig helt innlysende. Han hadde jo ingen håp. Som en vanlig, tung og slitt, elefantstor metallheis uten forstørrelsesglassglass kunne han aldri, aldri komme seg fri. Det visste han jo. Ingen stråler kunne noensinne nå hans hemmelige punkt. Så, en dag etter å ha reddet mange nok liv og fått mange nok spark og brøl og ukvemsord klarte han ikke mer. Det var ikke stygt ment. Det var ingenting. Det bare fantes ingenting, ingen alternativer til å falle. Han valgte ikke å falle en gang, det bare ble slik.

    I natt kom jeg også til å tenke på at jeg aldri har vært redd for at de store, tunge, mørke elefantheisene skal komme til å fly. Bare glassheisene. Men jeg har aldri vært redd for at en glassheis skulle falle mot avgrunnen. Bare de mørke, triste heisene. De uten håp. Alt dette visste kroppen min. Og derfor, alltid når jeg står i en mørk, tetteveggerheis står jeg klar til å hoppe. For hvis jeg klarer å hoppe opp akkurat i det heisen treffer nede tenker jeg at jeg skal klare å lure tyngdeloven. Snike meg forbi, fort. Jeg har ikke peiling på fysikk, men det vet kroppen min.

    Forresten heter boken selvsagt Charlie og den Store Glassheisen. Det er vel i mitt hode at den heter Glassheisen. Det drømte jeg også i natt, at jeg måtte fikse opp nettopp det. Rart med drømmeverden, kanskje ALLE sannhetene finnes der. Rene og ubesudlede.

    Men nå må jeg forte meg tilbake til Husmormeg. Minsten er snart ferdig med lappe nummer fem, restene holder han på å dandere utover seg selv og bordet og gulvet, så jeg tipper at skrivepausen nå er over. Ha en god helg!

  20. Hanne B.Ø. sier:

    æsj. Mannen min sier at hoppehypotesen min er feil. At det ikke vil fungere. At man heller må bøye i knærne om man skulle havne i en fallende heis. Og selv om jeg ikke liker å innrømme det har han som regel rett.

Legg igjen en kommentar

Unni Lindell, født 3.4.1957, er en av Norges mestselgende forfattere. Hun er ikke minst kjent for sine kriminalromaner med førstebetjent Cato Isaksen i hovedrollen. Men hun har også skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Lindell er prisbelønnet både for sin voksen- og ungdomslitteratur, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. (mer)