unnilindell.no

JEG MÅ TA MEG SAMMEN !

En professor i biologi sa på radioen at katter er så populære fordi de ikke ligner på seg selv. De er pusete og bløte og vakre, skapt slik for å overleve. For egentlig er de livsfarlige kaldblodige mordere og ingen hadde villet ha dem som kjæledyr om de ikke var søte å se på. Vel, uten sammenligning forøvrig så skammer jeg meg over å innrømme at jeg også liker å vise meg fra min beste utseendemessige side. Jeg går ikke i postkassa en gang uten øyensverte og lebestift. På et hotell i Ålesund nylig gikk plutselig brannalarmen kl fem om morgenen. Tre timer tidligere hadde jeg skrelt av meg både klær og sminke, lag på lag faktisk. Mye sparkel og fjas.

Da brannalarmen ulte trodde jeg først det bare var en test. Alle vet at slike alarmer er falske. Men plutselig kom en høy stemme over en høytaler fra et eller annet sted. Forlat rommet umiddelbart, i de klærne du står i. ( Men det var ikke mulig ettersom jeg altså kun sto i truse og BH. Se og Hør skulle dog ikke få den gleden altså) Ikke ta med deg noe, maste høytalerstemmen. -Ta trappene, ikke heisen. Jeg løp ut på badet og stirret på meg selv i speilet. I all hast gredde jeg meg, tok på brunkrem, kajal, øyensverte og leppestift, dusjet over håret med hårspray og ga håret et nattlig løft,tok sogar en liten dæsj parfyme på meg mens stemmen fra høytaleren  maste og maste om forlating av rommet i en sintere og sintere tone. Jeg dro  på meg de tynne sorte strømpene, den sorte penkjolen og de høyhælte skoene som lå slengt borte ved døren. Så tok jeg vesken over skulderen og forlot endelig rommet, riktignok gående litt på innerlæret.(slik som jeg gikk på mine første skøyter)

Da jeg endelig vaklet ned trappene i finstasen, skridende som en nattens dronning, møtte jeg alle de andre hotellgjestene som var på vei opp igjen i undertøyet, barbente og bleke, men fattet. En hadde helsetrøye, en annen hadde en hvit ukledelig flanellsnattkjole. Ikke et gredd hårstrå eller en kajalstripe å se.

De var ca tyve stykker og de så forundret på meg og jeg kjente meg veldig flau. – Det var bare kokken som hadde brent noe bacon, falsk alarm, sa en av dem. Men du er lovlig sent ute.

Herregud, jeg snudde og løp oppover trappen igjen. Jeg  hadde altså ofret livet for utseendes skyld. Jeg følte meg litt som katten. I falsk forkledning og ekstremt forundret over meg selv; når det vitrkelig gjaldt liksom, jeg som er så redd for brann. Pinlig, tullete, dumt. Jeg er forfatter. Utseendet betyr ingenting. Det er de indre verdiene som teller osv, osv, osv. Men etterpå holdt jeg på å le meg i hjæl på sengekanten. Tåpelig oppførsel, men humoren i behold.

Jeg skal øve meg på å vise meg som jeg er. Når jeg skriver sitter jeg jo i morgenkåpe og uten sparkel av noe slag. Kun mann og katt ser meg da. Og katten er det jo ikke noe hjelp i, for han er jo ferdig «sminket» som en han ikke er.

Tro meg, jeg er en seriøs forfatter. Er noen av dere også sånn? Har dere lignende idiotiske happenings å bidra med?

Klemz Unni

Publisert den 29.10.2010 i Uncategorized | 35 kommentarer

DA ER ALT I BOX !

Nå skal dere høre. Jeg vet det er kvalmt, men jeg er altså ferdig med julegavene. Det meste er pakket inn og sortert i poser til de forskjellige familiemedlemmene og vennene som skal få dem. Ca 65 gaver. Jeg har pakket dem inn i rosa, turkis og lilla papir med og uten prikker. ( Bruker aldri vanlig julepapir) Jeg har limt på glansbildeengler med hvite og lyseblå vinger. Brukt kakeservietter som jeg har klippet av «blondene» på og pyntet på pakkene. ( Katten Knut går forbi med glitter i pelsen.) Jeg har skrevet hyggelige hilsener på de små kortene, som jeg har ca 200 forskjellige av, innkjøpt i små bokhandlere i utlandet. Jeg elsker å dilldalle og pynte. Det har jeg gjort fra jeg var liten. Da lagde jeg papirdukker og dukkehus av pappesker, delte inn i rom og limte på tapetpapir og gardiner fra blader og kataloger. Jeg var mye alene da jeg var liten og vi hadde så dårlig råd at dukkehus fikk jeg aldri. Ikke Barbie heller. Hadde ikke så mange venner, men det gjorde ikke så mye, for i all småpuslingen lå også kimen til skrivingen. Jeg skriver på en måte «dukkehusene» i stedet for å lage dem. Mekker til mennesker og historier, litt feelgood også i siste krimmen nemlig. Å skrive er som å lage papirdukker og dukkehus, som å kreere en historie som er «virkelig», som leserne også tror på.

På tirsdag var jeg i et møte i forlaget. Etter møtet gikk jeg ned til Grand og oppover mot Lillegrensen. Der sto den vakreste «Solveigen» dere kan tenke dere. En =Oslo-selger med et strålende smil og lyst vakkert hår. Jeg kjøpte et blad av henne og hun sa at hun elsket bøkene mine om Cato Isaksen. Jeg takket men la ikke så mye i det, for folk sier ofte det, kanskje for å være litt høflige.  Jeg gikk inn på en kafe og kjøpte en kaffe, dro plasten av bladet og begynte å lese. Da jeg kom til side ti satte jeg nesten kaffen i halsen, for der var det bilde av den vakre selgeren. Anita, måendens selger, og et av spørsmålene var : hva er din favorittbok.  «Unni Lindells bøker om Cato Isaksen» var svaret. Jeg reiste meg så brått at jeg slo lårene i bordkanten. Hun MENTE det virkelig. Hun hadde virkelig MENT det !!! Jeg styrtet ned til Grand-hjørnet med kåpa over armen,ville gi henne en bjørneklem, men hun var borte. Søren, jeg ville så gjerne takke henne. Da jeg kom hjem sendte jeg en e-post til bladet og nå har jeg fått adressen hennes og skal sende henne en bok. For en rar opplevelse, og fin. Kjøp bladet dere som kan og slå opp på side ti.

Avslutningsvis må jeg bare fortelle at jeg leverte en venninne en pose med julegaver i slutten av september. Hun ble dritsur! Lurte på hvorfor. Hvorfor hva da, spurte jeg. «Det er ikke normalt», sa hun, sommeren er jo knapt over. Jeg måtte le, nei det er nok ikke det. Men jeg er alltid i «forkant», alltid tidsnok til møter, alltid forberedt for å si det sånn. Litt sykelig kanskje, men det er nok derfor jeg har skrevet 63 bøker på 22 år også.

Når er det forresten Halloween? Naboen har hengt orange lys rundt døra og satt ut et enormt gresskar. Jeg må rømme huset mitt da. I fjor kom det ca 32 grupper med barn som tigget godteri. Jeg følte meg som den Freia-fabrikken. Jeg har en leilighet i Oslo også, da rømmer jeg dit. Jeg liker ikke Halloween, synes det er noe amerikamsk tullball.

 KLEMZ UNNI

Publisert den 21.10.2010 i Uncategorized | 33 kommentarer

SKAM DERE, JÅLEDAMER !

Jeg er imor pels ! Jeg vet jeg tråkker mang en velkledt kvinne på tærne, men jeg er dypt og inderlig i mot pels fra dyr som lever forferdelige liv for at noen skal dolle seg opp. Dyreplageri på høyt nivå!  Lørdag var jeg ute for å shoppe litt, det er mer pels en noensinne i butikkene, som pyntekanter på vester, kåper og andre klær. Jeg ble skikkelig deppa av det. Trodde vi hadde kommet lenger!!!! Av prinsipp handler jeg ingenting i butikker som selger pels. 

I gamledager måtte de kle seg i pels for ikke å fryse, i dag er det jålete og unødvendig, det finnes alle typer varme og gode klær å få kjøpt. Om man MÅ ha pelslignende klær finnes det massevis av fuskepels å få. Så er det selvsagt slik at vi tar livet av dyr for å få mat, så langt går jeg ikke at jeg ikke spiser kjøtt, men jeg mener det er to forskjellige ting å utnytte pels og skinn av dyr vi spiser og oppdrett av rever som lever forferdelige liv kun for å bli kåper som ikke trengs, som brukes kun fordi det gir status! Det første er nødvendig utnyttelse, det andre er undødvendig. Sånn tenker jeg. En av mine nieser hadde for mange år siden fått med seg at jeg var mot pels.Det hadde stått i avisen. Hun så ulykkelig på meg og sa: «Men tante Unni, hva skal katten din ha på seg da, hvis du er imot pelsen hans»

He, he. Jeg er imot død pels! Levende pels derimot, er jeg for. Jeg digger deilig myk pels som kiler i nesa når man koser med dyert sitt. Men å kle seg i DØDE DYR for å flagge at man har god råd! Huff!!! Alle som eier en pels burde tvangssendes til en revefarm for å se de stakkars dyrenes levevilkår der de løper rundt og rundt i små bur.

Skam dere jåledamer! Måtte bare si det!

Unni

Publisert den 17.10.2010 i Uncategorized | 72 kommentarer

INSPIRASJON !

Det er så rart med inspirasjon, for når jeg først begynner å skrive går den veldig fort over. Straks jeg har bikket side ti er det kun vilje som får meg til å gjennomføre å skrive en bok. Men NÅ, når jeg ikke skal skrive, når ideene får flyte som rent vann gjennom hjernen er jeg lysegrønn av fantasi og overskudd. I går fant jeg en fabelaktig artikkel i en avis som jeg har revet ut. Den handler om tro, men på en helt bestemt måte. Nå begynner handlingen til den neste krimmen min å forme seg. Menneskene er foreløpig litt duse, men jeg vet at en dame blir drept på et fabrikkområde, jeg vet hvorfor to ungdommer kommer ut av en bygning. Og jeg VET slutten. Jeg vet imidlertid ikke navnene på noen ennå. Jeg vet ikke hva slags hus de bor i, men er på randen av alt sammen. Det surrer i hodet, bildene glir rundt og kommer snart til å feste seg. En baby er med, en ektemann, Cato og Marian er med. Kari Helene og Juha fra Sukkerdøden også. Men jeg vet ikke helt hvordan de er med. Jeg vet imidlertid at Marian må pusse opp huset hun arvet i Sukkerdøden, for det har Anne B Ragde sendt meg en sms om, at hun vet om noen polske håndverkere som hun kan bruke. Så vet jeg at Marian må skjerpe seg, for det har en mann stoppet meg på gata og sagt. Og jeg vet at bokseren Birka må få flere tisserunder, for det har en dame sendt meg et brev om. Og jeg har mottatt en slankekur i et annet brev, til Kari Helene. Gresskarkuren. (he, he, det skal i alle fall IKKE boka hete!!!)

I det hele tatt, jeg er så glad for at «Sukkerdøden» lever så bra der ute blant leserne. Får så veldig mye fin tilbakemelding og det inspirerer dessverre. Jeg har lovet mannen min å IKKE BEGYNNE Å SKRIVE ! Men om få dager må jeg snikbegynne, bare såvidt. Skal selvsagt ikke si det til ham, bare falle ned på stolen et øyeblikk når han er ute av huset. Ikke begynne ordentlig, bare lage en bitteliten åpningsscene og kaste ned noe om slutten. Så skal jeg gå ut i hagen og sette ned tuliupanløk og invitere svigermor på kaffe og være sammen med sønner og venner og late som om jeg er et helt normalt menneske, helt avslappet uten en eneste ide. Bare helt, helt hemmelig at det durer sånn under krøllene nemlig. Deilig følelse av forventning til «hvem» jeg vil møte i min neste bok. Og litt trist fordi den pene dama allerede ligger død i den fabrikkbygningen. Og jeg vet jo ikke helt hvorfor. Også helt til slutt: For første gang blir det en lang tittel. Kan ikke røpe det, men den er så fin.

God høstkveld

LOBE U

Unni

Publisert den 11.10.2010 i Uncategorized | 56 kommentarer

LITEN FILMSNUTT !!!!

Hei, her er en liten filmsnutt fra Fayence. Ganske ok her da, se de fantastiske bygningene . TRYKK HER :    IMG_0021.

Mulig jeg BLIR her FOREVER!!!!!

Klem UNNI

Publisert den 06.10.2010 i Uncategorized | 12 kommentarer

REGN I DAG ! SOL IGJEN I MORGEN !

Kjære alle.

I full fart fra skeiv internettkafe hvor vi har spist og fått masse hår i maten. (Æsj!) Men dette er France og her inne i denne bittelille byen kan man ikke være finslig, noe jeg heldigvis ikke  er heller. Skyller alt ned med dårlig rødvin i bøtter og spann. Har kikket litt på et stort bondehus, men får se hvor mye boka mi selger først. Nyter ALT her. Kunne virkelig ha skrevet her. Har regnet i dag og har sittet i senga og lest Thomas Engers krim, Skinndød i dag. FIN !  Onsdag kveld er jeg hjemme og torsdag skal jeg svare dere ALLE på fine innlegg. Jeg slapper sånn av her og fikk melding igjen i dag om at jeg er nr 2 på bestselgerlista fortsatt, etter Samartin. HELT TOPP !!!! Fantastisk. Kanskje det blir Provencehus.

Her inne på kafeen er det en liten hund og mange franske eldre menn i helsetrøye og damer meg sneip i munnviken og en katt på disken. HERREGUD, jeg FLYTTER HIT!!!!! Her er det gode liv !

KLem UNNI

Publisert den 04.10.2010 i Uncategorized | 6 kommentarer

Unni Lindell, født 3.4.1957, er en av Norges mestselgende forfattere. Hun er ikke minst kjent for sine kriminalromaner med førstebetjent Cato Isaksen i hovedrollen. Men hun har også skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Lindell er prisbelønnet både for sin voksen- og ungdomslitteratur, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. (mer)